Av Mario Araya Du går ned en smalere gate, mellom balkonger og vindu som står på vidt gap og leder inn i mørke hverdagsrom. Klesplaggene henger til tørk over liner, mellom rekkverkene og vindushaspene som står overfor hverandre. Den nesten umerkelige vinden får tøyet til å valse. Mellom to tørre, hvite truser henger en blå…

Å vente innebærer vissheten om at noe skal skje. Hva dette noe er, og når det skal skje, kan derimot være uvisst. I verste fall vet vi hverken hva eller når, og vi vet ikke om vi holder ut i mellomtiden. Ventingen passiviserer, fratar mulighetene for akselerasjon, og setter oss i en vedvarende tilstand av…

Av Sindre Brennhagen. Organismer lever. De er selvbevegende og selvskapende entiteter hvis liv består i (og avhenger av) en aktiv streben, en selvinitiert opprettholdelse. Organismer er subjekter, ontologiske individer. Maskiner sover i det veldige intet, den uendelige intethet. Maskiner kan hverken reagere eller respondere ut fra egen vilje, det skjer snarere på automatikk som følger…

Av Dagny Stang Lund Det ligger en død fugl i søledammen, ved siden av den nesten to meter høye tigerstatuen. Halsen er full av hakk, som om noen har prøvd å spise den opp, men så enten blitt for mett til å fullføre, eller for kvalm av det fordervede kjøttet. Jeg lurer på hvor lenge…

Av Philip Maxwell Thingbø Mlonyeni Mange er redd for hva som skjer hvis vi klarer å utvikle en genuin kunstig intelligens. En maskin som, for alle praktiske formål, ikke kan skilles fra menneskelig intelligens. Hva skjer hvis alle jobber blir overtatt av maskiner? Hva blir igjen av menneskelig kreativitet og sensualitet, når maskiner kan lage…

Verdens stadige digitalisering gjør det fristende å hevde at maskinen står like mye i sentrum som det mennesket gjorde i renessansen. Duppedingser, skjermflater og virtuelle verdener preger vår hverdag mer enn noensinne, og avstanden mellom generasjonene ligger for det meste i evnen til å håndtere denne nye teknologien, og integrere den i våre liv. Men maskinen er ikke bare…

Den ventende tilstanden forsterker nåtidens status som forganger til fremtiden; vi vet at for hvert sekund som går, er vi nærmere det vi venter på. Vi gleder oss eller gruer oss, intenst. Venting er passiviserende, fordi man blir objekt for en situasjon man ikke kan gjøre noe med. Av og til vet man ikke hva…

Av Sunniva Brate «Hva liker du best med å bo i Oslo?»  «Å ruse meg.»  «Ok. Hva liker du nest best, da?» «Å ruse meg mer.»[1] Gjengangerne i Vår Frelsers gravlund Et år tilbake i tid, da jeg enda bodde i studenthyblene på Sankthanshaugen, pleide jeg ofte å spasere bort til Vår Frelsers gravlund som…

Så lenge jeg kan huske har jeg begynt dagen som menneske. I en kropp som ligner det menneskelige, med et navn som passer et menneskedyr, omringet av skapninger som også ligner på mennesker. Jeg har søvnig kjent tyngdekraften hale og dra i det jeg har av legemsdeler, kjent min gretne genkodes tilstedeværelse der den strekker…

Foruten rent fysiske skiller som finnes rundt oss – jeg tenker på bygningens vegger, havene vi ikke kan svømme over, og fjellene som kun noen av oss våger å bestige – er grenser i bunn og grunn mentale konstruksjoner. Å flytte grenser krever en kontraintuitiv kamp, for når grensene først er satt, kan de virke…