Den frie scenekunsten – en uvirkelighetsflukt

Når Filologen gjester Scenekunstfestivalen på Caféteatret i august, er det med et ønske om å utforske den frie scenekunsten. Hva er den frie scenekunsten, og hva skiller den fra det institusjonelle teateret? På Caféteatrets hjemmeside står det følgende om festivalen: «Her har kunstnere mulighet til å vise seg frem for andre kunstnere. Det vil bli laget et program der dansere, skuespillere og andre scenekunstnere har mulighet til å melde seg på og vise frem den kunstneren de er». Det er to dager med teater, performance, dans og poesi, og bak de kunstneriske uttrykkene finnes sterke budskap. En fellesnevner for innslagene kan synes å være at de uttrykker et ønske eller en trang til å befri seg fra noe. Enten det er snakk om en kvinne som trer inn på scenen med hodet fanget i et klesstativ, fire nakne dansere fanget i sine egne bevegelser eller en kvinne som gjennomgår et kvelningsforsøk på scenen. Men bryte fri fra hva? Det er spørsmålet vi sitter igjen med etter de to dagene på Caféteatret.

 

Tuva Hennum er personen som tok initiativ til å starte opp Scenekunstfestivalen for et år siden. Hun er tidligere elev ved Nordic Black Express, en toårig skuespillerutdanning i regi av Nordic Black Theatre. Da Tuva fikk ideen til Scenekunstfestivalen i fjor høst, var hun høygravid og følte at hun trengte et nytt prosjekt.
– Jeg ønsket å lage en arena for teater, performance og dans på én gang. Jeg følte at det trengtes, siden det er så mange i bransjen som er ferdigutdannet og ikke får jobb, sier hun.
Tuva forteller at hun ikke tenker økonomi når hun tar slike initiativer, hun «bare gjør det».
– Manglende økonomisk teft er en av mine svakheter som menneske, sier hun og ler.
Men Tuva har klare tanker om hvilke grep hun vil ta for å bringe festivalen videre, rent kunstnerisk.
– Foreløpig er det litt hummer og kanari i programmet, det er stor variasjon i kvalitet og uttrykk. Jeg ønsker at det skal bli vanskeligere å være med, for eksempel ved at vi begynner å ha opptaksprøver. Jeg ønsker en tydeligere rød tråd i programmet.

 

Det første innslaget på festivalen er en dans med bakgrunnsstøy fra Vibeke Løkkebergs film Tårer i Gaza. Fire personer står nakne med ryggen til publikum, til å begynne med står de helt stille, men etter hvert begynner de å bevege seg. Bevegelsene er langsomme og kronglete; de gir inntrykk av en styrke – en kraft i det kontrollerte, dempede, samtidig som de uttrykker noe tvungent – en tvungen sårbarhet, en sårbarhet som strekker seg over lang tid, flere år kanskje. Tatt i betraktning bakgrunnsstøyen, er det nærliggende å tenke at det er bombingen av Gaza som danner bakgrunnsteppet for bevegelsene. Er innslaget et uttrykk for å være fanget i omgivelsene eller å være fanget i seg selv, sin egen kropp? Eller begge deler på en gang. Som en av danserne sier når hun intervjues fra scenen etter innslaget: «Our body is a reflection of what we receive from around».

 

Mens bevegelsene til danserne virker å være kontrollerte og dempede, er bevegelsene i Tuvas performance «He didn’t know what he was doing, except that he was sorry» hakket mer ukontrollerte og eksplosive. Tuva kommer inn på scenen kledd i ballettkjole bærende på en eske med lego. Hun kaster ut legoklossene, over seg selv og gulvet, mens hun utsier en monolog basert på teksten «Spoonface» skrevet av Lee Hall.
– Det er mange språklige feil i teksten, det er fordi den er ment å være skrevet av et barn, forteller hun.
– Performancen handler om å se alt fra et barneperspektiv.
Tuva forteller at når hun jobber med en tekst på denne måten, leser hun den igjen og igjen, stryker under, velger ut passasjer, før hun setter sammen alt på nytt. Teksten kaster ut fragmenter til henne som hun setter sammen til en ny helhet. I performancen kaster hun ut legoklosser for deretter å sope dem sammen igjen.
– Det er lettere å kaste noe ut enn å samle noe inn, sier hun.
Er legoklossene som renner over Tuva uttrykk for en verden i fragmenter? Representerer de en fremmedhet i kraft av kjemikaliene de er laget av? Legoklossene kan ses som uttrykk for det innestengte, alle de fragmentene som omgir oss og hindrer oss i å tre ut i verden som hele mennesker. På samme måte som med dansen, er det trangen til å bryte ut fra en slik innestengthet som preger innslaget, ønsket om å riste av seg det fremmede og tvungne og på den måten føle seg virkelig.

 

Er det dette som er utgangspunktet for festivalen som helhet, trangen til å bryte fri? Er det en slik trang som setter premissene for den frie scenekunsten? I følge Tuva har den frie scenekunsten en mer åpen tilnærming til kunsten enn det institusjonelle teateret. Scenekunstfestivalen er åpen for utdanninger både med og uten bachelorgrad, forteller hun: Bårdar, Skolen for samtidsdans, Nordic Black Express, Titan, NISS, Teaterhøgskolen.
– Å være skuespiller er ingen menneskerett, det er ene og alene opp til en selv hvor hardt man er villig til å jobbe, om man klarer å holde seg selv gående.
– Kunsten må være det viktigste fokuset når man skal jobbe som kunstner, ikke hva slags utdanning man har. Hva er grunnen til at jeg står på scenen, hva er det jeg ønsker å formidle? Det spørsmålet må man ikke glemme å stille seg, sier hun.
Mens Teaterhøgskolen utdanner skuespillere til å gå rett inn i institusjonsteatrene der
premissene for kunsten i stor grad allerede er satt, utdanner en skole som Nordic Black
Express skuespillere til å i større grad sette sine egne premisser for kunsten. Kunsten lages fra
bunnen av, den baserer seg ikke på et standardrepertoar.
– Institusjonskunst har så mye å dekke opp, mens den frie scenekunsten står friere. Den handler om det som er her og nå, det umiddelbare, sier Tuva.
Dette fører i følge henne til at skuespillere innenfor den frie scenekunsten er en større del av prosessen enn i det institusjonelle teateret, med større kunstnerisk ansvar og innflytelse.
– De institusjonelle teatrene legger opp til at skuespilleren fyller en funksjon mer enn at han eller hun er en selvstendig medskapende, mens i den frie scenekunsten er det skuespilleren som setter premissene for selve funksjonen.
– Derfor er det viktig at den frie scenekunsten tør å ta sin plass.

 

Den frie scenekunsten handler altså om å selv sette premisser for kunsten. Denne problemstillingen blir tydeliggjort til de grader ved en av de siste performancene på festivalen, med tittelen «Death walk». En kvinne går over scenen med oppblåsbare sko og mens hun går blåses det luft opp til et belte hun har rundt halsen, som dermed blir strammere for hvert skritt hun tar. Slik vil hun gå helt til hun ikke får puste og besvimer, blir vi fortalt. Men det er ikke slik det ender, det sørger publikum for: det er som om folk i salen plutselig våkner idet kvinnen på scenen reiser seg og begynner å gå. Folk roper ut at performancen må stoppe, inkludert kvinnens mor som sitter i salen. Én mann på første rad sier han vil den skal fortsette, fordi han har betalt for det. Andre tror det hele er et spill. Det er vanskelig å tenke seg at det er reelt. Kan kvinnen virkelig kveles mens vi sitter og ser på? Hvor lenge må hun gå før publikum griper inn? (I dette tilfellet bare et par minutter). Tuva forteller at da hun gikk ned på do etter performancen, ble hun møtt av en dame som sto og hylgråt.
– Hun hadde opplevd at faren tok livet av seg for noen år tilbake, så hun fikk det rett i fleisen. Da gikk det opp for meg hvor jævlig spennende, men også potensielt farlig kunst er ved at den kan trigge i så mange retninger.
Når noe uakseptabelt og galt skjer på en scene, oppstår det en nærhet, situasjonen blir håndgripelig, man kan gripe inn med egne hender. Det kan man ofte ikke i det virkelige liv, man hører i mediene om ting som skjer, barn som har det vondt, man ser rusmisbrukere på gata som står i fare for å dø, men det er så fjernt og uhåndgripelig, man trenger ikke å ta det innover seg. Når man derimot sitter i en sal og betrakter at noe skjer på en scene, tvinges man til å ta det innover seg.
– Tenk for eksempel på slakting av dyr. Mange ville ikke godtatt å se et dyr bli slaktet på en scene, men de samme personene går og kjøper kylling på Kiwi, sier Tuva.
– Vi glemmer at kunst handler om å fortelle sannheten, kunst er ofte like sant som det virkelige liv. Hva er det første som blir tatt vekk i totalitære regimer? Det er kunsten. Likevel tror jeg mange ser på kunst som noe uvirkelig, noe som egentlig ikke er, de glemmer kunsten idet de tar fatt på det virkelige liv igjen.

 

Det ser ut til at det er dette, et ønske om å forene kunsten med det virkelige, som ligger til grunn for årets Scenekunstfestival og den utbrytertrangen som går igjen gjennom festivalen. Et ønske om å befri seg fra det uvirkelige og tre ut i det virkelige. Kunsten er ikke «bare kunst», den lever blant oss og noen ganger er den nesten mer virkelig enn virkeligheten.

Av Tora Ask Fossen