Da hun gikk inn på morens rom oppdaget hun en tegning hun selv hadde lagd som barn, den hang på veggen over sengen. Midt på arket var det tegnet et tre som strakte seg helt opp til himmelen. Mønstret i barken på treet var detaljrikt og presist gjengitt, og grenene dannet et omfattende nettverk. Av hver enkelt gren sprang det ut nye grener, av dem igjen enda flere, og slik fortsatte det videre ut i det usannsynlige, til den voldsomme trekronen fylte nesten hele arket. Bladene var det også lagt mye arbeid i, hun hadde tatt seg tid til å tegne opp nettverket av nerver i hvert enkelt blad – dette med en viss, men knapt synlig variasjon – og fargelagt dem presist uten å tegne utenfor kantene et eneste sted. Til og med skyggen av selve treet hadde hun gjengitt ganske så realistisk etter solens posisjon. Under treet hadde hun tegnet to strekmennesker, som i utførelsen sto i sterk kontrast til treet. De var simple og endimensjonale, og det var noe nærmest påtvunget over dem, som om de var et element hun hadde tilført tegningen i ettertid. Himmelen var et blått rektangel presset opp i den øvre delen av papiret, gresset et tilsvarende grønt i det nedre. Himmelen øverst, bakken nederst, alt det andre i mellom.

Av Ingrid Tørresvold