Det er fortsatt lyst ute denne sommerkvelden i Bankgården i Arendal. På en improvisert scene sitter forfatterne Karl Ove Knausgård, Frode Grytten og Pedro Carmona-Alvarez sammen med kulturredaktør i Fædrelandsvennen, Karen Kristine Blågestad. I forbindelse med Canalstreet festivalen skal de ha en samtale om litteratur, musikk og det å spille i band.
Knausgård er på en måte på hjemmebane i kveld. Det var på Tromøya, rett utenfor Arendal, han vokste opp og bodde på 70-tallet. Perioden er beskrevet i Min kamp 3. Blågestad spør om han er redd for at noen i publikum har noe uoppgjort. Latteren fyller bakgården. Knausgård smiler mens blikket vandrer over tilskuerne, før han oppdager et kjent fjes og nikker hilsende. ”Har det hatt noe betydning å komme fra Arendal?” spør Blågestad. ”Ja, det er jo det som jeg prøver å finne ut, ikke sant. Hvordan man blir den man blir.” Hun spør om ikke forfattere bør skrive om større ting enn seg selv. «Finnes det noe større enn livet?» svarer Knausgård ”Det er jo nettopp de erfaringene som er viktig. Å være menneske er å snuble og rødme. (…) Litteratur kan nærme seg virkeligheten på en radikal måte.”
Men det er ikke ”virkelighetslitteratur” eller forholdet mellom litteraturen og livet denne samtalen hovedsakelig skal dreie seg om – det er musikken. Selv om musikk helt fra oppveksten av har spilt en stor rolle i hans liv, koketterer Knausgård med at han er ”helt umusikalsk.” Helt sant kan det ikke være – om ikke lenge skal han tross alt spille trommer i sitt gjenoppståtte band fra studietiden:Vankel.
”Min musikalske utvikling stoppet da jeg var cirka 13 år.” Fortsatt hører han mye på The Clash og David Bowie. Til tross for at det kanskje er nærliggende for en forfatter er ikke sangtekstene noe Knausgård legger spesielt merke til. ”Nei, jeg hører aldri på teksten. Det er mer rytme, stemninger, følelser.”
–Var det fortjent at Nobelprisen i litteratur gikk til Bob Dylan?
”Nei det vet jeg jo ingenting om,” svarer han smilende.
Fra bakgården forflytter publikum seg nå til Bankgårdens scene. I den tidligere bankfoajeen er det rigget opp til konsert. På en søyle henger fortsatt et messingskilt som viser veien til bankdirektørens kontor. Bandet kommer inn på rekke, noen av dem har en boks Arendalspilsner i hånden, og det skal ikke mye til for å forestille seg dem en regnfull kveld på et av Bergens utesteder, for eksempel Café Opera eller Hulen, slik det ofte beskrives i Min kamp 5.
Opprinnelig ble Vankel grunnlagt i studietiden på slutten av 80- og starten av 90-tallet, denne gangen under navnene Kafkatrakterne og senere Lemen. Etter lang hiatus har bandet gjenoppstått i løpet av de siste årene, delvis med forfatter og venn Tore Renberg som vokalist, og har blant annet spilt på diverse litterære arrangementer. I kveld er det derimot Eirik Vassenden, professor i nordisk litteratur ved UiB, som står bak mikrofonen. Ellers er det Knut Olav Homlong og Yngve Knausgård på gitar, samt Hans Kristian Mjelva på bass. Karl Ove teller opp, så begynner de å spille. Det lyder som en blanding av The Aller Værste og Talking Heads, med en svak gjenklang av new wave.
Blant sangene finnes også Knausgårdbrødrenes egne komposisjoner fra studietiden. Nesten tretti år etter at den ble skrevet på hybelen i Bergen fyller refrenget til ”Vokser vilt” en tidligere bankfoaje i Arendal:
Jeg skygger unna lys og mørke
Hvem vet hva du ser
Hvem vet hva som skjer
Stillhet, stillhet / vokser vilt
Bilder av en 19 år gammel Karl Ove som trasker gjennom regnet i Bergens gater dukker opp. Ulykkelig forelsket og med store forfatterambisjoner og like store frustrasjoner.
Bak trommesettet, med ansiktet i halv-mørket, slår Karl Ove rytmen. Han ser sjeldent han mot publikum. Storebror Yngves gitarakkorder kastes fram og tilbake mellom de runde søylene som holder foajeens tak oppe. «Det er Rilke som sa om musikk at han ble løftet opp og lagt ned et annet sted,» fortalte Karl Ove tidligere på kvelden. «Det er sant, det er sånn det føles.» Når man lar blikket skifte mellom Knausgårdbrødrene, begge i dyp konsentrasjon bak sine instrumenter, er det som om litt av deres studenttid har blitt vekket til live igjen, og at det ikke er en sval sørlandskveld utenfor Bankgårdens vinduer, men en forblåst og regnfull natt i Bergen som Vankels medlemmer skal begi seg ut i så snart konserten er over, på jakt etter et nachspiel.
Skrevet av: Lukas Lehner
Foto: Birgit Fostervold
