Å være sykdommen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tekst av: Thula Kopreitan

I ordet ’sykdom’ ligger makten til å felle en dom over den syke: den skjærer ut ditt omriss og setter rammene for din livsutfoldelse. Ofte føles den ufortjent, og når man snakker om sin sykdom som noe utenforliggende, virker det som om den kommer fra ingensteds. Hvordan våger du å komme så nær, så plutselig? Sykdommen er berøvelsen av friheten til å være uskyldig, den er dommen du fikk mens du sov, mens du ikke eksisterte. Den fratar også friheten forstått som friskhet, for det sykelige er forvridd og ufullkomment, et grelt lys i et rom med vakre møbler og utskjæringer i taket. Ved oppdagelsen av din sykdom blir du brått omgjort til noe som forfaller, snart glir kroppens liv inn i emosjonenes kamre; når den kroppslige sykdommen blir et utgangspunkt for din identitet har den trengt seg inn i det eksistensielle, og følelsen av at noe er galt vil hele tiden være tredd over tilværelsen.

Ragnhild Eskelands roman Føling er en sykdomshistorie, en anamnese, hvor fortellerstemmen tilhører en jente med diabetes type 1. Fortellingen følger kronologisk de ulike livsperiodene hennes: diagnostiseringen som femåring, autoseponering i tenårene og senskader som voksen. At fortelleren deler fornavn med forfatteren gjør at romanen faller inn under den såkalte virkelighetslitteraturen, noe som forsterker den personlige nærheten man opplever i lesningen. Denne nærheten, i tillegg til Eskelands intime og deskriptive språk, kan til tider gi leseren følelsen av at historien velter seg over en, liksom en litterær manifestasjon av sykdommens kroppslige overflod.

Ragnhilds første barndomsminner er også hennes første minner med diabetes: i romanens åpning blir vi tatt med inn i hytteliv og søskenforhold, for å kort tid etterpå bli ført inn til et kaldt legekontor med stetoskop og sprøytestikk. Ragnhild var syk i det samme øyeblikket som hun begynte å eksistere; hun har ikke sykdommen, hun er sykdommen. Å være syk er hennes normaltilstand, å være fanget i en kropp som hun til enhver tid må forholde seg til. Avstanden mellom den rasjonelle friskheten og det dysfunksjonelle ved kronisk, autoimmun sykdom skaper et sentralt og vedvarende motiv av kroppens iboende fremmedfølelse: ”Dette er ikke min hud, sier jeg til mamma. Det er ikke min muskel.”

Med en streng, overbevist tone forteller Ragnhild om skammen over å ha for stor livsappetitt og at følelsene hennes alltid legges på utstilling. Det er frekt å være en overflødig kropp, som er feit og som legger menstruerte bind i andres søppelbøtter. Hun frastøter kroppen sin så mye som mulig, men ender opp med å måtte kjenne inderlig på den når hun får alvorlige senskader som nattblindhet og Charcots-fot (nerveskader i foten som gir mulighet for misformet fotskjelett). Denne utvidede sykdomspåkjenningen er konsekvensen av et ønske om å kunne ignorere kroppen. Ragnhilds aldri sidestilte relasjon til sin sykdom betinger henne til en tilværelse med et forsøkt avstandsforhold til sin kropp, innimellom med sporadiske tilfeller av total underkastelse. En slik underkastelse kommer til uttrykk mot slutten av fortellingen, når hennes langvarige og utilfredsstillende kontroll av blodsukkeret resulterer i en nerveskade i foten. Her blir hun nødt til å kjenne på et voldsomt kroppslig ubehag, i tillegg til skammen over sin egen hensynsløshet – en kontinuerlig veksling mellom forakt og fortvilelse. I sine sterkeste øyeblikk dirrer boken av en engstelig stemme som på samme tid er fryktelig irritert.

Det autoimmune ved diabetesen manifesterer seg som selvdestruktivitet; når kroppen jobber mot seg selv, liksom innstilt på et suicidalt program, er det umulig for Ragnhild å ikke bli smittet. For henne er kropp og følelser det samme, hennes følelser reguleres alt ettersom blodsukkeret reguleres. Destruktiv kropp gjør for destruktivt sinn; som barn lurer hun til seg smågodt, i tenårene begynner hun å røyke for å ta tilbake kontrollen – denne skaden skal hun velge selv. Hun slutter å ta insulin og raser ned i vekt, legen er bekymret, og oppførselen likner en spiseforstyrrelse. Når hun senere drar til Paris for å skrive masteroppgave om poeten Jacques Roubaud, sløser hun penger på store mengder alkohol og god ost. Neglisjeringen av seg selv er likevel noe hun innser i retrospekt, og hun forklarer seg med at hvis blodsukkeret var bedre regulert, da hadde hun ikke ødelagt alt sammen.

De detaljerte beskrivelsene av kroppslige plager er et virkemiddel som til tider bringer fortelleren ubehagelig nær leseren: det lukter rart av henne, lukten kommer innenfra, musklene gnager inntil beina der inne, inntil huden. Når jeg leser dette blir jeg rastløs i fingerleddene, som om jeg plutselig blir bevisst at jeg har en kropp. Her ligger bokas største styrke. Relasjonen mellom leseren og den påtrengende intimiteten ved de kroppslige beskrivelsene blir som når diabetikeren må akseptere den kroniske sykdommen, når sykdommen nådeløst velter seg over den syke. ”Hvis tuberkulose er et kjærlighetsbrev, er diabetes porno.”

I likhet med de fleste virkelighetsromaner får vi sjeldent se en annens blikk på situasjonen, men Ragnhilds sykdomshistorie er særstilt på en slik måte at det navlebeskuende enveisperspektivet kan legitimeres. Skal man se sykdommens onde må man gå inn i den direkte opplevde smerten, som bare kan erfares av den syke, og forsøke å formidle denne kvintessensen av privat erfaring. Et mulig problem ved en slik skildring av egen sykdom er at leseren forblir en tilskuer på avstand fordi man ikke kan relatere seg til en så subjektiv erfaring, noe som reiser behovet for en tidligere etablert følelsesmessig intimitet. For det er først rundt midtveis i boken at man får innblikk i hvordan Ragnhild virkelig ser tingene. Her reflekterer hun over det estetiske og moralske aspektet ved sykdom, i tillegg til sykdom i litteraturen med utgangspunkt i Susan Sontags Sykdom som metafor. Dette gjør for svært interessant lesing og bringer denne ene historien inn til den offentlige debatten om sykdom. I tillegg unngår Ragnhild noen vanlige klisjéer ved å la være å skulle bevise at hun er mer enn sykdommen sin, at hun ikke erklærer seg selv som martyr i kampen mot samfunnets tabubeleggelse.

Variasjonen mellom korte oppdateringer i dagbokformat og lengre kapitler med overskrifter som ”Nyktalopi 2008”, viser en subtil symmetri med fortellerstemmens veksling mellom et hikstende og et kontrollert toneleie, en kropp som hyppig trer inn og ut av sykdommens tilstander. Fortellingens tidsmessige oppbygging er derimot mindre kompleks. Vi følger en tydelig markert tidslinje fra barndom til nåtid, noe som muligens avslører at historien er for virkelighetsnær, at forfatteren ikke har tatt seg noe særlig litterær frihet. Begrunnelsen bak den strenge kronologien kan for så vidt ligge i at en tidligere fremtred av Ragnhilds voksne refleksjoner hadde ødelagt for fortellerstemmens aldringsprosess; når vi befinner oss i barndommen er språket enklere, argumentasjonen barnsligere.

Romanen inneholder imidlertid en del tematisk repetisjon som kan resultere i at den mot slutten virker noe utvannet. Ragnhild sitter i en park og sier at hun ikke likner noen hun kjenner. Det fremmedgjorte jeget, som erkjenner en avstand til seg selv og sine omgivelser, er et poeng som fremstilles utallige ganger tidligere i boka, og i lys av motivets metning i modernismen kan det oppleves klisjefylt. Kanskje er det ment som et uttrykk for aksept, men ordene faller som sanden i sandkassa, de får ingen ordentlig grunn å knitre på. Om noe, så viser denne diffuse slutten at Ragnhild ikke har kommet til bunns i sin sykdom, at hun venter på fortsettelsen av det som alltid har vært. Kanskje er dette selve bildet på kronisk sykdom: det finnes ingen god slutt, det kommer alltid til å være ved det samme. Selv om man kan abstrahere seg vekk fra kroppens sykdom er og vil man alltid befinne deg midt i den. Den sykes liv vil alltid stå i en nær forbindelse med det sykelige; frastøter man sykdommen, vil man samtidig frastøte seg selv.

Ragnhild Eskeland
Føling
300 sider
Debutroman
Pelikanen Forlag