Så lenge jeg kan huske har jeg begynt dagen som menneske. I en kropp som ligner det menneskelige, med et navn som passer et menneskedyr, omringet av skapninger som også ligner på mennesker. Jeg har søvnig kjent tyngdekraften hale og dra i det jeg har av legemsdeler, kjent min gretne genkodes tilstedeværelse der den strekker…

Knitringen fra høyspentledningene flere meter over deg, mens du vandrer innover mot den tykkere delen av skogen. Lyden minner deg om knitringen fra et bål, disse sprekkelydene som oppstår når treet utvider seg i ilden, eller trekker seg sammen, du husker ikke hvordan det var. Om du står stille, lukker øynene og kun fokuserer på…

«[I] disse barbariske festene som kalles middagsselskaper og hvor verdiene, for disse menn i kjole og hvitt og deres halvnakne, fjærprydete damer, er snudd så helt på hodet» Marcel Proust Den gjenfundne tid [1] * «For ved å hefte et ekstra ark med knappenål til de andre, ville jeg bygge min bok, jeg tør ikke…

Det er en murvegg i kjelleren, på humanioras bibliotek i Bergen, som jeg ser på hver gang jeg skal skrive en oppgave. Det er litt som at det er den det dreier seg om egentlig, murveggen. I alle fall er det mye av livet mitt for tiden som dreier seg om å stirre på den,…

Jeg går i Oslo og nynner på ei Nyquistvise: Drammen, byen som jeg elsker, over alle byer, hviler stille under mørke vinterskyer. Drømmer og det er Drammen i drømmen, alltid Drammen i drømmen. Og hvorfor drømmer jeg alt dette fæle om Drammen? Drømmer at jeg vasser inn Drammensfjorden som gigantisk kvinnekjøttberg med svær kuk. Åsene…

Hun bestemmer seg for at han må forelske seg i henne. Hun kutter av seg lillefingeren for å framstå litt mer interessant. Hun er skribent, ofte savner hun å bruke lillefingeren på delete-tasten. Det offeret er ikke stort, fastslår hun. Og hvorfor slette noe, er ikke alt perfekt slik det står? De møtes, hun er…

Da hun gikk inn på morens rom oppdaget hun en tegning hun selv hadde lagd som barn, den hang på veggen over sengen. Midt på arket var det tegnet et tre som strakte seg helt opp til himmelen. Mønstret i barken på treet var detaljrikt og presist gjengitt, og grenene dannet et omfattende nettverk. Av…

Jeg husker mørkerommet i kjelleren, og åssen det aldri var helt mørkt, men med et svakt, rødt lys som nesten ikke var et lys i det hele tatt. Jeg husker pusten, det tunge nærværet av noen andre i det rommet, at bare én person i tillegg til meg sjøl plutselig føltes farlig, men at flere…

Tekst 1 Jeg fyller de store lærstøvlene med ullsokker og ekstra såler. Vokser i høyden, jeg går på et ekstra lag hud og lær langs gatene. Håret blir mørkere, skyene villere, veien smalere, vi fylles opp av løv og asfalt. Vi, byen.   Det blåser hver dag, varm vind, det passer ikke, Vi burde fryse…

Nå for tida er det en avstand mellom oss. Tida vi har er begrensa til telefonminutter, en og annen helg. Ved skrivepulten stirrer jeg inn i vinduet og mørket utenfor: jeg ser meg selv, øynene mine er doble, og jeg finner fram minner, som for å utvide flata vi møtes i, holde den åpen, tilgjengelig….