Av Sofia Junes Huden är gränsen för var kroppen slutar och där världen börjar. Under de månader jag spenderade i Younes bäddsoffa luckrades gränsen mellan kropp och värld upp. Bäddsoffan blev mitt kosmos. Den vanliga världen, var inte längre världen. Younes, jag minns honom stående vid kanten av bäddsoffan. Med ena knät mot soffans armstöd,…
Av Snorre Kirkebø Jeg er med ham hele tiden. Han vet det ikke, eller, han vet det noen ganger, men som regel vet han det ikke. En sjelden gang aner han meg, men som regel vet han ikke om meg. Noen ganger, når han snakker med meg, tror han at han snakker med seg selv….
Av Mario Araya Du går ned en smalere gate, mellom balkonger og vindu som står på vidt gap og leder inn i mørke hverdagsrom. Klesplaggene henger til tørk over liner, mellom rekkverkene og vindushaspene som står overfor hverandre. Den nesten umerkelige vinden får tøyet til å valse. Mellom to tørre, hvite truser henger en blå…
Av Dagny Stang Lund Det ligger en død fugl i søledammen, ved siden av den nesten to meter høye tigerstatuen. Halsen er full av hakk, som om noen har prøvd å spise den opp, men så enten blitt for mett til å fullføre, eller for kvalm av det fordervede kjøttet. Jeg lurer på hvor lenge…
Så lenge jeg kan huske har jeg begynt dagen som menneske. I en kropp som ligner det menneskelige, med et navn som passer et menneskedyr, omringet av skapninger som også ligner på mennesker. Jeg har søvnig kjent tyngdekraften hale og dra i det jeg har av legemsdeler, kjent min gretne genkodes tilstedeværelse der den strekker…
Knitringen fra høyspentledningene flere meter over deg, mens du vandrer innover mot den tykkere delen av skogen. Lyden minner deg om knitringen fra et bål, disse sprekkelydene som oppstår når treet utvider seg i ilden, eller trekker seg sammen, du husker ikke hvordan det var. Om du står stille, lukker øynene og kun fokuserer på…
«[I] disse barbariske festene som kalles middagsselskaper og hvor verdiene, for disse menn i kjole og hvitt og deres halvnakne, fjærprydete damer, er snudd så helt på hodet» Marcel Proust Den gjenfundne tid [1] * «For ved å hefte et ekstra ark med knappenål til de andre, ville jeg bygge min bok, jeg tør ikke…
Det er en murvegg i kjelleren, på humanioras bibliotek i Bergen, som jeg ser på hver gang jeg skal skrive en oppgave. Det er litt som at det er den det dreier seg om egentlig, murveggen. I alle fall er det mye av livet mitt for tiden som dreier seg om å stirre på den,…
Jeg går i Oslo og nynner på ei Nyquistvise: Drammen, byen som jeg elsker, over alle byer, hviler stille under mørke vinterskyer. Drømmer og det er Drammen i drømmen, alltid Drammen i drømmen. Og hvorfor drømmer jeg alt dette fæle om Drammen? Drømmer at jeg vasser inn Drammensfjorden som gigantisk kvinnekjøttberg med svær kuk. Åsene…
Hun bestemmer seg for at han må forelske seg i henne. Hun kutter av seg lillefingeren for å framstå litt mer interessant. Hun er skribent, ofte savner hun å bruke lillefingeren på delete-tasten. Det offeret er ikke stort, fastslår hun. Og hvorfor slette noe, er ikke alt perfekt slik det står? De møtes, hun er…