Nå for tida er det en avstand mellom oss. Tida vi har er begrensa til telefonminutter, en og annen helg. Ved skrivepulten stirrer jeg inn i vinduet og mørket utenfor: jeg ser meg selv, øynene mine er doble, og jeg finner fram minner, som for å utvide flata vi møtes i, holde den åpen, tilgjengelig….

Jeg skyldte henne så mye. Og jeg glemmer ikke mine skyldnere. Jeg forlot henne bare. Ganske tidlig. Jeg forsvant vel allerede som barn. Alt dette. Som hun ga meg. Det var egentlig ikke min skyld. Hun bare ga alt. Løp opp og ned trappene, føyk frem og tilbake over stuegolvet, inn og ut av soverommet….

Sola, vannet og tallene. Lyset som detter ned i vannet og treffer hairyggen. Sola som ikke vet hvor den lander. Det røde skummet omkring hairyggen. Haien som svømmer mens den sover og mens den er våken, som svelger hvert sekund, og som spiser det som ikke vil bli spist. Haien, som ligner så lite på…