Så lenge jeg kan huske har jeg begynt dagen som menneske. I en kropp som ligner det menneskelige, med et navn som passer et menneskedyr, omringet av skapninger som også ligner på mennesker. Jeg har søvnig kjent tyngdekraften hale og dra i det jeg har av legemsdeler, kjent min gretne genkodes tilstedeværelse der den strekker…

Knitringen fra høyspentledningene flere meter over deg, mens du vandrer innover mot den tykkere delen av skogen. Lyden minner deg om knitringen fra et bål, disse sprekkelydene som oppstår når treet utvider seg i ilden, eller trekker seg sammen, du husker ikke hvordan det var. Om du står stille, lukker øynene og kun fokuserer på…

Hun sitter på en krakk ved den største ripsbusken, hun har en bøtte ved siden av seg, hører ikke at jeg kommer. Jeg har gått hjemmefra, kommer nedover gangstien som går hele veien langs med hagen hennes, ned mot rekken med de tre ripsbuskene der hun sitter. Hun napper klaser med bær av stilkene med…

Anna Kavan var en britisk forfatter der blev født i 1901 og døde i 1968. Hun blev født Helen Emily Woods. Senere, da hun i 1920 giftede sig med Donald Ferguson, blev hendes navn Helen Ferguson, et navn, som hun udgav seks romaner under. Efter to ægteskaber og skilsmisser blev Kavan indlagt på en psykiatrisk…

«[I] disse barbariske festene som kalles middagsselskaper og hvor verdiene, for disse menn i kjole og hvitt og deres halvnakne, fjærprydete damer, er snudd så helt på hodet» Marcel Proust Den gjenfundne tid [1] * «For ved å hefte et ekstra ark med knappenål til de andre, ville jeg bygge min bok, jeg tør ikke…

Det er en murvegg i kjelleren, på humanioras bibliotek i Bergen, som jeg ser på hver gang jeg skal skrive en oppgave. Det er litt som at det er den det dreier seg om egentlig, murveggen. I alle fall er det mye av livet mitt for tiden som dreier seg om å stirre på den,…

Vasse i isvann, nappe fra sjøbunnen, vri løs fra svaberg, bøye seg ned, igjen og igjen. I sol, i hagl, i regn. Falle på kne, plukke i jorda, nappe i gresset, kanskje en håndfull. Sno seg inn under busker, albue seg fram, snuse, grave opp. Én munn og én munn blir to, nei, tre, fire,…

mine kamerater sitter foran meg forklarer skissene, hvordan 120 tonn TNT vil virke hvordan den stygge delen av verden, på den andre siden av globusen hele kontinenter vil utslettes, endelig jeg legger hendene på den blått lys skinner gjennom fingrene så mye hav, mellom oss den er varm og rund og bomben er den største,…

vi kler oss i tynne jakker, skjerf og joggesko det er vår og grenene på trærne strekker seg knokler mot en rød eggeplommesol vi følger stien og jeg føler meg som en kniv skjærende inn i en bløt tomat jeg ønsker å si deg at føttene føles både tunge og lette om hverandre jeg ønsker…

Mellom asfalt og brosteiner dukker de plutselig opp. De små gullbelagte messingfirkantene med navn og årstall. Kanskje haster du forbi uten engang å legge merke til dem. Kanskje registrerer du dem i en brøkdel av et sekund, men er for travel til å ofre dem en ytterligere tanke. Eller kanskje du stopper opp. Leser navnene…