En sanselig ytring

Bilde hentet fra: http://montages.no/nyheter/abdellatif-kechiche-varsler-en-forlenget-utgave-av-gullpalme-vinneren-bla-er-den-varmeste-fargen/

Mennesket er på sitt mest sanselige når det ikke behøver å overskride seg selv.

Med den Gullpalme-vinnende filmen Blå er den varmeste fargen fra 2013, viser regissør Abdellatif Kechiche at film like gjerne kan være et sanselig som et historiefortellende medium. Blå er den varmeste fargen baserer seg på en historie – en kjærlighetshistorie mellom Adèle og Emma – men det er sansene som bringer oss den. Filmen er hva jeg vil kalle en sanselig ytring.

I intervjuer har de to hovedrolleinnehaverne Adèle Exarchopoulous (Adèle) og Lea Seydoux (Emma) fortalt om regissør Kechiches instruksjonsteknikk, hvordan han utmattet dem slik at de til slutt mistet kontrollen over skuespillet, de måtte overgi seg – til hva? Til seg selv, sine egne kropper, sitt eget kroppsspråk. En slik sammensmeltning mellom rollefigur og skuespiller, åpner opp for en intuitiv sanselighet jeg ikke har sett lignende til på film før.

Adèles vesen, hennes mimikk, er selve nerven i Blå er den varmeste fargen. Filmen er en oppslukende flom av nærbilder – av blikk og lepper, hender og hår – i stadig bevegelse. Vi ser hvordan Adèle tygger maten, hvordan hun svelger den, vi ser hvordan hun trekker opp buksa idet hun løper til bussen, hvordan hun roter til håret, vi ser hvordan hun sover med gapende munn. «Selve dette menneskets væren, det det hver morgen våknet opp til, og som straks falt inn i tankene, men som ikke selv var tanker, det som straks falt inn i følelsene, men som ikke selv var følelser» (Knausgård 2009: ). Adèles ansikt endrer seg i takt med livet og det hun erfarer, i takt med at tankene og følelsene endrer seg, men det er alltid hennes vesen vi ser, uforanderlig. Hun er ikke bare et uttrykk for noe, ikke bare en funksjon i en fortelling, hun er selve uttrykket, hun er fortellingen. Emosjonene går fra begjær og livslyst til skuffelse og smerte, men de er uløselig knyttet sammen i Adèles sanselige uttrykk, i hennes mimikk. En mimikk som er uvanlig åpen – munnen til Adèle er bestandig åpen, den strammer seg ikke til, gjør seg ikke til, det er som om hun ikke er seg bevisst at munnen hennes uttrykker undring, søken, nøling, sult, begjær, glede eller smerte. Det er intuisjonen, ikke intensjonen som taler gjennom henne.

Også øynene til Adèle er åpne, samtidig som de har noe sløret ved seg. På kunstutstillingen til Emma helt på slutten av filmen blir det sagt at kvinnen på maleriene har et ”bydende, men fortapt blikk” – slik blikket til Adèle er. Det er som om hun alltid tenker på noe utenfor rekkevidde, som om øynene søker etter et sted å gjøre av kroppens bevegelser. Søkenen etter dette ”noe” – det er kimen i Adèles sanselige uttrykk. I en av filmens første scener, i en fransktime på skolen, har de høytlesning fra romanen La vie d’Marianne, og et sitat fra boken blir tatt opp til diskusjon: ”My heart was missing something, but it did not know what it was. I say it did not know. Perhaps it did, for as I left, I often turned around to see the young man I left behind without knowing I did so.” Adèle opplever det samme når hun ser Emma for første gang: de passerer hverandre på gata og snur seg etter hverandre – uten å vite hvorfor. Det er hjertet som handler, det er hjertets språk, kroppens bevegelser starter i hjertet. Hva betyr det, spør læreren, at hjertet mangler ”noe”? Hva mangler hjertet? Emma fyller dette ”noe” i Adèles hjerte, og bare sansene kan fortelle oss hva dette ”noe” er, det lar seg vanskelig beskrive med ord.

Vi sanser dette ”noe” i kroppsspråket til Adèle. Adèle er en ganske ordknapp person, hun lirer ikke av seg ord – i Blå er den varmeste fargen er det først og fremst bevegelsene som taler. I det øyeblikket Adèle blir kjent med Emma, er det som om bevegelsene – når hun tygger maten, svelger den, trekker opp buksa, roter til håret, sover med åpen munn – får en ny betydning. Som om hele henne er fylt med betydning, så mange bevegelser med betydning, som om de sitter støpt i henne, og hun må fortsette med slike bevegelser så de ikke skal løsne og forsvinne. Bevegelsene repeteres, men med en tyngde de ikke hadde før. Det vi tidligere har fornemmet et sted inne i bevegelsene, strømmer nå ut i sin fulle kraft, ut i hver fingerspiss – fra hjertet. Hver bevegelse gjøres fullt ut.

I takt med at Adèles indre strømmer ut til omgivelsene, suger hun omgivelsene til seg. Adèle sluker alt rått, akkurat som hun sluker all mat hun spiser på en intens måte, akkurat som i de intense sexscenene der det er som om Adèle og Emma sluker hverandre, som om kroppene deres blir ett. Det er mye kropp i Blå er den varmeste fargen, men filmen handler ikke om kropp, den handler om kroppsspråk. Kroppsspråket er ikke stilisert og kunstferdig, men det er rått og ekte. Selv om huden til de to kvinnene er ung, pen og ren, er den kroppslige utvekslingen deres langt mer sammensatt, langt mer kompleks, ettersom den uttrykker det som lever inni dem, det som lever inni mennesket av en mer eller mindre tidløs karakter – det er ikke enten stygt eller vakkert, det er styggvakkert. Derfor, når de to elskende ligger tett omslynget, er det ikke kroppene deres vi ser på, men den kroppslige utvekslingen. Vi tenker ikke om kropp, vi er kropp. Som skuespiller Lea Seydoux sier det: ”I nede her skin like The camera needs our skin” (Dollar 2013).

Etter bruddet mellom Adèle og Emma, oppsøker Adèle benken i skogen der hun pleide å date Emma, og det er som om dette ”noe” har løsnet. Tomheten, stumheten, men vinden blåser fremdeles i eiketreet bak benken, som et sukk. Som naturen fortsetter bevegelsene å repetere seg, men de har mistet sin tyngde, de går i ett med vinden. De faller, men de har ikke noe sted å falle.

Vi kjenner følelsen av levd liv.

Av Tora Ask Fossen

Litteratur:

Knausgård, Karl Ove. Min Kamp 1. Forlaget Oktober 2009

Dollar, Steve (2013). «Pushing the Limits in Controversial Film». Hentet 10. februar 2015 fra http://www.wsj.com/articles/SB10001424052702303902404579150504191946582