et utvalg

Vannet som bare ligger der. Brua over vannet, og bilene over brua. En stadig bevegelse i det stille. Hver natt lytter jeg til samtaler utenfor vinduet. Jeg ligger i en strøm av stemmer og sier ingenting, ser på skulderen min i mørket og på lyset i taket, den stripa av lys som legger seg på samme sted hver natt. Det hender jeg forestiller meg at jeg legger hånda mot vinduet, kjenner det kalde glasset mot håndflata. Jeg har et vannglass på nattbordet, vann med små bobler i. Jeg pleier å våkne og drikke og tørke munnen med håndkleet som henger på knaggen ved vasken, lytte til en svak knirking fra naborommet eller en dør som smeller – en vegg av stillhet som yrer av liv. Det er som om jeg aldri har levd så mye som jeg gjør her.

 

 

Jeg sitter i peisestua og snur hodet mot døra hver gang noen kommer inn. Jeg ser for meg hvordan hodet mitt beveger på seg, stivner litt i skuldrene når jeg tenker på det. Jeg har en bok i fanget, men leser nesten ikke noe, jeg snakker med en jente som heter Helena. Hun har lest boka jeg leser og hun synes den er fascinerende. Han kommer inn døra. Jeg legger det venstre beinet over det høyre. «Se her, les det her», sier jeg og peker i boka. Helena leser og ler. Jeg ler høyt så han skal høre det. Han kommer og legger hendene over øynene mine, jeg later som jeg ikke vet hvem det er. «Hvem er det?» sier jeg og gjetter på et par navn. Jeg kommer til hans navn, han tar hendene bort og ler. Jeg tenker på om han kjente hvor stive skuldre jeg har.

 

 

Det lukter epler på rommet. Vannet i innsjøen er blåere enn vanlig og jeg setter på en vask nede i vaskekjelleren. Mens jeg venter, vasker jeg rommet, setter vinduet på vidt gap og lufter mens jeg vasker. Etterpå går jeg for å spise. Helena sitter overfor meg og jeg har sola i øynene. Jeg tripper med foten uten at jeg merker det, og når jeg merker det, fortsetter jeg å gjøre det. Hvorfor gjør jeg det, tenker jeg. Er det bevegelsene i rommet, så lite som skal til før de andre ser meg på en annen måte. Mens jeg snakker med Helena, tenker jeg på håret og hvordan sola skinner i det. Jeg beveger på hodet og tenker på om de ser meg på en annen måte nå, om det er nyanser i håret de ikke kan se ellers. Dagen etter lukter det fortsatt epler på rommet, men det er tåke over vannet, jeg setter meg på huk på gulvet og soper sammen støv med hendene. Jeg spiser altfor mange epler. Jeg vet ikke at lukten av epler vil henge igjen i rommet lenge etter at eplene er spist opp.

 

 

Vi er en gjeng som står på plenen ved gjerdet og venter på at toget skal kjøre forbi. Jeg står vendt mot gjerdet med ryggen til de andre når han kommer gående mot oss, stiller seg ved siden av meg. Så tar han meg på hodet, på ørene. «Hvem er dette», sier han, mens han klapper meg på hodet, «hvem er dette». Han er varm på hendene. Når jeg legger meg den kvelden er det så stille at jeg kan høre min egen pust. Det rykker i kroppen i det toget kjører forbi. Jeg ser på lysstripa i taket over meg og tar meg på hodet, på ørene. Jeg er kald på hendene.

 

 

Gå ute i sola og så komme inn i skolebygningen. Striper av sol på gulvet. Jeg hører stemmer fra et rom, ellers er det helt stille. Er folk på rommene sine? Om de er det så er det noe godt i det, tenker jeg. Så tenker jeg på i natt, da jeg sovnet mens jeg hørte stemmer fra rommet ved siden av. Noe i måten jeg lå på, måten jeg lukket øynene på. Som om øynene skilte seg fra resten av kroppen. Selv om jeg tenkte: jeg er ikke en slik stemme, jeg puster ikke på en slik måte, så var det som om øynene ikke var en del av pusten. Nå er øynene en del av pusten. Er det folk her, tenker jeg, og jeg merker hvordan øynene dirrer. Er det sko mot gulvet, noen som kommer fra et rom. Jeg sperrer øynene opp, og jeg glemmer at jeg har øyne. Jeg ser med pusten. «Hvor var du i går?» spør han. Jeg puster ikke. «Jeg var hjemme», sier jeg, «i Oslo». Jeg har fortsatt vidåpne øyne, men det kjennes ut som at jeg har lukket dem.

 

 

Jeg går hjemover fra toget, ser på føttene mine og tenker på da jeg pleide å gå her om vinteren på vei til videregående, at jeg lyttet til snøen som knitret og tenkte på hvor mange ganger jeg måtte gå her før jeg kunne dra herfra. Så flyttet jeg og gikk med lette skritt, i andre gater, vi skled på isen og dyttet hverandre ned i snøen – en følelse av å komme inn en dør, en dør som smeller igjen. Noe i lyden som jeg lengter etter, som føles fjernt. En natt jeg kommer gående inn, lar døra smelle igjen og sparker snø ut av skoene, hjertet banker, men jeg merker det ikke, og jeg har lyden av jakker i ørene, jakker som skraper mot hverandre.

 

Da snøen forsvant og det ble svart på bakken, tenkte jeg på det, snøen og smellet. Jeg tenkte på det hver gang jeg gikk inn døra, var varm på føttene og merket hvert hjerteslag.

 

Jeg åpner døra hjemme og hører stemmen til moren min. Hun snakker med faren min om noe de ser på tv, en lokalbedrift som skal legges ned, jeg hører en mannsstemme si at det er beklagelig. Jeg har hendene ned langs sidene i det jeg går inn i stua, det lukter krydret kjøtt i hele huset, vi skal ha taco til middag. Moren min kommer smilende mot meg, jeg løfter hendene for å gi henne en klem.

 

 

Moren min fyrer i ovnen i stua, jeg tenker på rommet på hybelen, at det trekker fra vinduet der, som om jeg er i rommet når jeg tenker på det. Jeg stanser på vei fra kjøkkenet til stua, faren min ser opp fra avisa. «Er det noe?» spør han. Jeg trekker på skuldrene. Så går jeg ut på badet, vasker øynene. Jeg tenker på at jeg pleier å ta meg en kopp te når jeg er på hybelen, men det gjør jeg ikke her. Jeg ser meg selv inne på det rommet, det trekker fra vinduet og jeg holder hendene rundt en varm kopp te. Så tenker jeg at når jeg er der, pleier jeg å høre lyden av motorveien og tenke på å kjøre hjem.

 

Den kvelden er jeg lenge oppe, jeg ser på stolene i stua. Moren og faren min har lagt seg og jeg synes det er så varmt i huset, for varmt. Jeg drar i en av stolene og stolbeina skraper mot gulvet på samme måte som før. Så setter jeg meg på stolen og ser ut av vinduet. Det begynner å regne, det smeller mot ruta, og jeg ser for meg at jeg går ute i regnet med øynene åpne, at vannet renner inn i øynene. Når jeg legger meg, hører jeg faren min snorke fra rommet ved siden av. Jeg får ikke sove, roper lavt: «kan du slutte å snorke». Men han slutter ikke. Det er for stor avstand mellom rommene, tenker jeg og roper igjen. Jeg gråter av sinne, slår i senga med armene.

 

 

På søndag blåser det, jeg ønsker at det skal blåse mer. Bussen kommer seks minutter for seint, jeg står med kofferten i hånda. Håret blåser i ansiktet og jeg peker på kofferten. «Skal jeg ta», og så svelger jeg. «Bare ta den med inn», sier sjåføren. Det lukter jord ute nå, men det lukter noe annet. Jeg vet ikke hva det er, er det snøen som smelter. Jeg merker at jeg glemmer ansiktet mitt. Når jeg kjenner den lukten, så minner den meg om ansiktet, og jeg klarer ikke å slutte og tenke på hvorfor.

 

Jeg setter kofferten inn på rommet, så banker jeg på hos Helena. Hun smiler og setter seg i senga, jeg setter meg ved siden av. «Hvordan var det hjemme?» spør hun. «Det var bra», sier jeg. Jeg tar meg til håret når jeg snakker. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke på, jeg tenker på håret. Sola skinner inn gjennom vinduet, og jeg tenker at jeg er varm. «Så varmt det er her», sier jeg og ser på Helena. Hun lener seg mot vinduet og åpner det. «Jeg har glemt å skru av ovnen», sier hun. Nå kjenner jeg lukten igjen, er det smeltet snø. Jeg legger ansiktet i hendene og forestiller meg at det lukter sol. «Er du sliten?» spør Helena. «Ja», sier jeg og gjesper.

 

På kvelden sitter jeg på rommet, det lukter innestengt, men det er for kaldt til å åpne vinduet. Jeg har pc-en i fanget og ser på profilen hans. Jeg merker at munnen min er åpen og jeg lukker den, prøver å la være og tenke på munnen. Klokka er tolv, ser jeg på lampa over speilet, lyset er skarpt og jeg klarer ikke å skru av det lyset, merker at den venstre armen min sover. Det ligger en pakke epler på skrivebordet, jeg tar et eple og spiser det. Jeg spiser flere epler, tenker at eplene lukter det samme som det lukter ute – en slags våt jord, snøen som trenger inn i jorden. Jeg visste ikke at epler lukter sånn. Det er en lukt jeg ikke har noe forhold til.

Av Tora Ask Fossen