Ilden er blant de mest brukte av symboltunge gjenstander for kunst – kanskje kun forbigått av kvinnekroppen. Fra Sappho til Donald Trump har ilden og dens evne til å brenne, omvandle, ødelegge, oppvarme, opptenne, stimulere, lokke, forføre og rense vært gjenstand for beskrivelse og besettelse. Inni oss tar flammen form i hat og sinne, som forelskelse og som lidenskapelig kjærlighet. For noen er flammen iboende destruktiv, med tanke på dens ødeleggelse av landområder, hjem eller våre relasjoner. Men den kan også symbolisere blanke ark, som ved svijordbruk, hvor skogen hogges og brennes for å gi grobunn for senere avlinger, eller slik føniksfuglen flyr opp av asken. 

Ilden har følgelig satt merker i språket: vi er i fyr og flamme når vi oser av engasjement, entusiasme og pasjon, og vi brenner for det vi anser som viktigst i verden. Kanskje har du lest noe som provoserte deg dypt, som du nå er oppildnet over? En slik energisk følelse kan være umiddelbar og kraftig. Den kjennes opprivende, men innebærer også en produktivitet, og krever derfor et utløp. Hva gjør man med all denne dirrende energien? Løper en tur i skogen, begår et mord, eller skriver et leserinnlegg? Hvorhen retter man denne gløden? Og hva skjer hvis man lar den brenne inne? 

Vi tar imot bildeserier, dikt, dramatikk, essay, fotografier, illustrasjoner, kortprosa, malerier, noveller, romanutdrag, hybrider og alt imellom som berører temaet. 

Send bidrag til filologen@filologen.no innen 27. mars

Bildet er en detalj av “Fall of the Damned” Peter Paul Rubens (ca.1620).