Finansiell idealisme

Etter at Finanskrisen ble blodig alvor for snart seks år siden har jeg deltatt i talløse diskusjoner om årsaker, virkninger, ansvar og hva som må gjøres. Jeg har hørt skrekkhistorier fra markedsplassen, ting selv ikke jeg, en surmaget markedskritiker, hadde dysfunksjonell nok fantasi til å forestille meg.

Jeg har også registrert og til dels blitt konfrontert med andres reaksjoner på de samme historiene. Mange mennesker reagerer helt forskjellig fra meg. Rett som det er føler disse menneskene et behov for å rettlede meg. Slik har jeg fått en innsikt i hvordan de forestiller seg at finansmarkedene fungerer.

Ett eksempel kan være banker som pakker verdipapirer de vet inneholder noen ”bomber”, altså papirer de regner med vil falle i verdi. Disse pakkene selges samtidig som banken tegner en forsikring (en såkalt Credit Default Swap = CDS) mot at de samme papirene skal falle i verdi. I realiteten er ikke dette en forsikring i noen rimelig betydning av ordet, det er et veddemål der banken selv har rigget spillet. Resultatet er at banken får betalt to ganger. En gang for jobben med å lage pakken med verdipapirer, og en gang når veddemålet slår inn og verdipapirpakken faktisk faller i verdi.

Min reaksjon: Dette er forferdelig. Det er som om jeg skulle få betalt for å installere det elektriske anlegget hos naboen for deretter å stille meg slik at jeg får et stort pengebeløp utbetalt om huset hans – som han eier, ikke jeg – skulle brenne ned. Og uten at noen spør: Bør man få lov til å forsikre seg mot at noe galt skal skje med annen manns eiendom? Er det mulig at elektrikeren tuklet med anlegget for å få utbetalt forsikringspremien – på et hus han altså ikke eier selv. Vi må skjønne at de på innsiden av finansmarkedet ofte er tvers gjennom kyniske og villige til å manipulere priser for å lure sine ”kunder”. Videre må vi lære oss å se forskjell på forsikring og gambling. All forsikring innebærer et veddemål om framtidige tilstander (blir jeg syk, når skal jeg dø, kommer jeg til å krasje bilen osv), men ikke alle veddemål fortjener å bære navnet forsikring. Når man vedder på at andres eiendom skal falle i verdi er det ikke forsikring vi snakker om.

Rettlederens reaksjon: Vi trenger komplette markeder. Et system der rasjonelle aktører skal få anledning til å forsikre seg mot/investere i alle tenkelige framtidige markedstilstander. Jo flere markeder vi har for alle mulige tenkelig framtidige utfall, jo riktigere allokering (fordeling) av ressurser i økonomien får vi. Svindel slik du beskriver er lite sannsynlig – ingen vil jo handle med en som pakker dritt og selger det videre.

Eller ta aksjehandel med roboter. Jeg synes datadrevet høyhastighetshandel tidels sekunder før andres ordrer går inn høres ut som noe nær innsidehandel, særlig samfunnsnyttig kan det i hvert fall ikke være. I beste fall handler det bare om papirer som går rundt og rundt i det finansielle systemet til gunst for meglere, børser og den som måtte vinne sitt veddemål. Den eneste begrunnelsen for å ha børs og aksjer er at det gir næringslivet kapital å investere i produktiv virksomhet. Det får bedrifter når de usteder nye aksjer. Grunnen til at vi har omsetning av ”brukte” aksjer er avledet av dette. Poenget er at den som kjøper en aksje skal kunne få solgt den når han eller hun trenger penger til noe annet, ellers ville de kanskje ikke kjøpt ”nye” aksjer i første omgang. At brukte aksjer går rundt og rundt millioner av ganger gir ikke næringslivet mer penger å investere for.

Mine selvoppnevnte læremestre tolker derimot robothandel som en viktig del av veien mot et mer effisient marked. Altså at all tilgjengelig informasjon skal reflekteres inn i prisene. De snakker med andakt om the price discovery process. Altså markedets innsats for å finne den ”riktige” prisen. Jo flere handler, jo riktigere pris tenker man seg. I dette perspektivet blir 1000 handler om dagen bedre enn 100 og dårligere enn en million osv ad infinitum.

Videre kan vi krangle om hedge fond – det jeg ser er enkeltpersoner som tjener milliarder på å spekulere opp prisen på kakao eller olje, eller på å vedde mot boligmarkedet. Hva er poenget? Er ikke dette skadelig for både økonomien og samfunnet?

Eller hva med finansielle innovasjoner? Er de alltid av det gode? En rekke av de ”innovasjonene” som muliggjorde den siste finanskrisen var direkte farlige. Her går spennet fra de enkleste nye ideer – som at fattige folk ikke behøvde å dokumentere sin inntekt før de fikk lån, til de mest avanserte, komplekse nye finansielle produktene. En ting alle innovasjonene hadde til felles er at de gjorde det lettere for dem på innsiden å skjule risiko og lure (les svindle) de på utsiden. Et annet fellestrekk er at disse innovasjonene bidro til elendig bruk av ressurser i økonomien. Reis til Florida eller Spanias solkyst og se på alle leilighetene som i dag står halvferdige og/eller tomme. Vi snakker om millioner av boliger.

Mine rettledere ser ikke disse problemene. De snakker heller om behovet for fullt utviklede finansmarkeder. Også ser de det heroiske i å bekjempe finansiell populisme. Hva det er? Det må vel være uopplyst, instinktiv og vulgær motstand mot spekulasjon – altså skepsis rettet mot den som tjener penger på passiv verdistigning heller enn å produsere en vare eller tjeneste. Finanspopulister er misunnelige folk som vil ha skatt på finanstransaksjoner og sånn. Spekulasjon må vi nemlig ha. Ellers får vi ikke en fullgod price discovery prosess.

Disse episodene og samtalene illustrerer hvor avgjørende det kan være med tolkningsrammer. Jeg tror finansmarkedet er fullt av individer, og etter hvert virksomheter, som forfølger kortsiktige, umoralske og ofte uhederlige interesser. Folk på innsiden som gjerne snyter de på utsiden. Dette skjer innenfor, på grensen av og utenfor loven (salg av strukturerte produkter, Terra, Islandske bankeiere). Jeg tror finanssektoren er for stor, for opptatt av kjøp og salg for sin egen del (det gir prosenter og gebyrer) og at det hadde vært bedre for alle oss som produserer andre varer og tjenester om den var mindre, kjedeligere og konsentrerte seg om primæroppgaver som å gi lån, ordne betalingsformidling, selge enkel forsikring og forsyne oss med lønnskontoer.

Mine læremestres tolkningsramme er en helt annen. De begynner med en idealtilstand. (Nesten) all finansiell innovasjon sees som skritt på veien dit. All regulering må begrunnes i at den bringer oss nærmere den fullkomne finansmaskin. Nesten alt som skjer har en mening. Det ser bare ikke sånn ut, men så lenge vi har åpenhet vil de gode utkonkurrere de dårlige og markedet vil disiplinere (les knekke) de udyktige og de uhederlige, slik at vi alle får nyte godt av den store likevekten.

Stadig oftere får jeg følelsen av å være med i en film. En sånn en hvor en forferdelig ulykke har skjedd og min rollefigur er han som raser mot skjebnen, Vår Herre og andre autoriteter. Mine rettledere – alltid en økonom (det betyr ikke at alle økonomer mener det jeg gjengir her) – spiller prestens rolle. Presten som legger en arm rundt den desperate og sørgendes skulder og sier: Alt har en mening. Det er ikke menneskene gitt å forstå Vår Herre, men vi må være faste i troen og aldri tvile på Hans visdom.

 

Dette er en forlenget versjon av en kronikk som stod på trykk i Klassekampen 21. august 2010.

Av Bent Sofus Tranøy