Jeg vokste opp i leilighet, i blokk, i by.
Aldri stille, alltid mas, aldri fred å få
satt på takterrassen i lange sommernetter,

fletta blomsterkranser, fingre, latter, lepper
pusta eksos, tok banen, Bugg og bussen

pekte asiatiske turister mot Sinnataggen

lærte å si ”check out his crotch”,

løpe som gale før brynene deres møttes.

Poser med usolgte boller hos baker’n,

delte broderlig med alle som kom klokka fem,

wienerbrød og solskinnsboller, eggekrem på himmelen

trappetrinn opp Holmenkollen,

utsikta fra melkesyrefossen.

Aldri sett ei ku, en traktor, grønt gress, V-formerte gjess.
Svaberget på Huk, smelta is på kinnet, halsen,

det magre brystet et fargerikt bevis

på at samtaler vinner over sukker.

Varm asfalt, trygg trebenk, sjokoladesuppe i papir

mista blomsten i parken, initialer i barken,

spasere mellom trærne på Bygdøy,

høre knasingen av Converse mot knust hjerte

fast jobb, løst forhold, visning, kontrakt.

Sitte på takterrassen, ta del i eksosens sirkel

smile mot fortida, trekke byen helt ned i magen.

Av Lena Ramberg