Grenseoverskridning

En samtale med Kristiane Nerdrum Bøgwald om arbeidet med performancen “Tilfangetatt” vist under Scenekunstfestivalen 2014 på Caféteatret. Kristiane er skuespiller, performance-artist og medarrangør av festivalen.

Scenen står tom og lyset er blitt dempet. Publikum summer og bestemmer seg for å rekke enda et glass i påvente av neste punkt på programmet. Du vet ikke når det inntreffer, men vi merker en tilstedeværelse fra bakom publikum og en lydløs forflytning av oppmerksomheten. Hun kommer inn kledd i en rød kjole med et tørkestativ på hodet. Med en perlekrone og én rød strømpe hengt til tørk. Hun skrider frem gjennom publikum mens hun spiser kirsebær og spytter ut steinene. Tursekk på ryggen, tursko på bena. En visp festet til midjen med et rødt bånd. Hun når scenen som i transe. Hun og skyggen hennes. Hun ser inn i skyggen. Tar av seg kjolen.

– Jeg var i Litauen da krigen i Gaza blusset opp på ny. Det jeg opplevde som det tristeste var ydmykelsen; ydmykelsen som kommer av å bli ignorert. Jeg ble sterkt berørt av dette og ville, gjennom et scenisk uttrykk, formidle den ekstreme angsten og krenkelsen disse menneskene blir utsatt for. Det fremstod derimot som fjernt at jeg som en dame fra Norge skulle fortelle om en krenkelse og angst som ikke tilhører meg. Det jeg derimot kan, er å relatere til en smerte som kommer fra meg selv.

På samme måte som kvinnen på scenen kler av seg med en uhøytidelig enkelhet, kommer det naturlig for Kristiane å snakke om det vi andre helst vil skjule. Under arbeidet med performancen “Tilfangetatt” gikk hun inn for skrelle av seg alt – lag for lag – og dermed nå helt inn til kjernen av seg selv og “den følelsen som bare er helt jævlig”. Det var utgangspunktet: Å fortelle historien om seg selv og dermed formidle noe som andre kan kjenne seg igjen i. Kristiane møtte Joralf Gjerstad, også kjent som Snåsamannen, under et opphold i Snåsa i forbindelse med en dokumentarfilm. Gjennom samtalen med ham opplevde hun en spesiell erkjennelse av sin egen kropp.

– Jeg har vært plaget med kroniske fysiske plager og sosial angst gjennom hele livet. Under samtalen med Joralf gikk det opp for meg at disse plagene kan være et uttrykk for en følelse av verdiløshet. Jeg tror dette er noe mange mennesker føler, at man først får verdi når man oppnår noe. At man starter på null.

Det er ved gjenkjennelsen av denne følelsen at Kristiane mener det er mulig å uttrykke slektskap til de krigsrammede. Ved å kle av seg helt inntil margen skapes det en nærhet.

 

De ulike objektene hun har med seg på scenen gir sterke feministiske assosiasjoner. I arbeidet med performancen kom de ulike elementene til henne gjennom en fri assosiasjonsprosess.

– Jeg tenkte på gutta på skauen, opprørerne under krigen. Jeg gikk ut i skogen for å bli inspirert og spyttet blåbær rundt omkring – for moro skyld – slik som en kompis hadde lært meg da jeg var liten. Jeg tenkte mye på fargen rødt, revolusjonen- og opprørets farge. Og så kom tørkestativet. Jeg har lenge hatt lyst til å danse med et tørkestativ.

I løpet av performancen figurerer tørkestativet både som hodepryd, hest, gitter, bur og ly. Den er et vedvarende handikap. Til og med når hun danser sitter den fast som et vedheng. Japansk Butoh-dans har vært en viktig inspirasjon. Kristiane forteller at danseformen ble til
som et uttrykk for den verbale lammelsen som oppstod etter bombingen av Hiroshima. Man mistet evnen til å uttrykke seg gjennom ord – man kunne såvidt bruke kroppen og kun i små, sakte, intense bevegelser. Kristiane trente i flere uker på å gå med klesstativ på hodet.
– Det å balansere noe på hodet gjør noe med deg. Du føler at hvis du mister balansen, så mister du alt. Mye av spenningen lå i hva som ville skje om jeg mistet stativet under performancen. Kanskje kroppen ville ha reagert helt uventet? Det er noe man må være forberedt på.

 

I perfomance-formen spiller det umiddelbare en viktig rolle og til tross for sin stilisering, føltes de ritualpregede handlingene i “Tilfangetatt” som en aktuell situasjon i nuet, mellom performeren og publikum.

– Under hele forberedelsesperioden jobbet jeg alene. Jeg satt alene i den knøttlille leiligheten min og prøvde ut ting uten noen til å gi respons. Men det kan ikke bli kunst før det skjer et møte med publikum. De er med på å skape øyeblikket. Det er først da det blir en reell situasjon. Performance-læreren min fortalte meg at det ikke finnes noe som heter solo-performance, man går aldri solo i et scenerom. Det er alltid to partnere – publikum og deg.

Det er i den unike sceniske grunnsituasjonen at Kristiane finner en vei til kunstnerisk kommunikasjon. Likevel kan den konstante vekslingen mellom en avkledd sårbarhet og et karikert, tilgjort spill være med på å problematisere muligheten for en scenisk tilstedeværelse som sådan. Er en fullstendig og umiddelbar tilstedeværelse i scenerommet overhodet mulig?

Kanskje er det i ønsket om formidling og viljen til å sette noe på spill at det autentiske åpenbarer seg. Ideene om det tekkelige og feminine som livbøyer for egenverd settes på spill når kvinnen uttrykker utilslørt og rå kåthet i dansen eller når hun sitter bak tørkestativets gitter og spytter kirsebær på publikum, som en ape på utstilling. Som motsatsen til dette står den vakre og naturlige kvinnekroppen – som ikke kan unnslippes.

Kroppen blir stående som en grense, men det er i grenselandet at overskridelsen kan finne sted. På vei ned fra scenen stopper hun ved en kvinne fra publikum. Hun tar kvinnens hånd og legger den på sin bare mage. Kvinnen tar ikke bort hånden.

Av Julia Wiedlocha