Hun sitter på en krakk ved den største ripsbusken, hun har en bøtte ved siden av seg, hører ikke at jeg kommer. Jeg har gått hjemmefra, kommer nedover gangstien som går hele veien langs med hagen hennes, ned mot rekken med de tre ripsbuskene der hun sitter. Hun napper klaser med bær av stilkene med rolige, lydløse bevegelser, og jeg kan se at hun har plukket en halv bøtte siden hun ringte meg. Da var hun på vei ut og var kort i setningene sine da hun ba meg komme. Det hadde vært fint om du kan handle for meg i dag, sa hun da, og jeg svarte ja som om det var et spørsmål, gjorde meg klar som om det var noe som hastet. Asfalten er varm mot skosålene, gresset høyt rundt buskene, håret hennes hvitt mot den brune huden i hodeskallen.
– Hei, mamma.
Hun ser så vidt opp mens hun stadig plukker stilker med bær og slipper dem varsomt ned i bøtten.
– Der er du, ja, har du gått i dag, du?
– Ja, det er så fint vær.
Hun plukker og snakker inn i busken, jeg snakker til ryggen og nakken hennes, skulderbladene hennes som synes gjennom den lyserosa T-skjorten.
– Da må du ta bilen min, da.
Jeg går forbi henne, går over den store, flate gressplenen og rett inn i huset uten å ta av meg skoene, de setter ikke spor på eikeparketten på en så varm og tørr dag. Jeg skritter raskt gjennom huset og henter bilnøklene på kommoden i gangen, går ut og åpner garasjedøren, åpner bildøren, setter meg i setet og stikker nøkkelen i tenningen. Mot den innerste veggen i garasjen står en hylle fylt med maling og olje, verktøy og hageredskaper. Øverst står båten jeg lagde i fjerde klasse, treet er fortsatt lyst, den har små runde vinduer tegnet på med sprittusj. Ved siden av står lokomotivet til Søs, hvorfor kan hun ikke bare kjøre selv, hun har hatt hele dagen på seg til å dra i butikken, lokomotivet har røde hjul og en krok bak til å feste vogner på.
Butikken ligger fire minutter unna med bil, jeg kunne gått. Bilen er gammel og slapp på bremsen, den siger inn på parkeringsplassen, inn på en plass foran plenen, stopper mykt mot kantsteinen som omringer den. Bilen har ikke sentrallås, og jeg lar den stå ulåst mens jeg kjøper Dagbladet og en liter helmelk. Hun skulle begynne å drikke lettmelk, det lovte hun både legen og oss, skulle slutte å røyke, skulle gå en tur hver dag, skulle bli bedre. I stedet begynte hun å røyke sigarillos og spise berlinerboller til frokost, i stedet går hun ikke utenfor tomtegrensen rundt huset, i stedet siger hun mer og mer sammen i lenestolen. Jeg legger melken og avisen i passasjersetet sammen med kvitteringen, kjører tilbake, kjører opp bakkene, bremser i god tid før bilen når endeveggen i garasjen, frontlyktene lyser opp toget og båten. Vi rakk ikke å bygge vogner til lokomotivet, det ble aldri et tog, vi blir aldri barn igjen, og mamma dør så sakte.
Jeg går rett opp på kjøkkenet med melken, kartongen er fuktig og kald i hånden min, jeg setter den i kjøleskapet før jeg gjør noe annet, hun merker om den får usmak. Hun har drukket melk hver dag hele livet, skal drikke melk hver dag resten av livet, det er det hun som bestemmer. Jeg går gjennom huset og ut i hagen, hun sitter ved busken i midten nå, den ved siden av er plukket helt tom for rips. Hun er nøye, bærene har hengt litt for lenge, sier hun, de måtte plukkes nå skal det bli godt syltetøy, bli saft, bli gelé.
– Trenger du hjelp?
– Ja, du kan jo begynne å plukke på den siden, nedenifra.
Fingrene hennes kniper av flere bunter med rips av gangen. Jeg prøver det samme, men bærene knuser mellom fingrene mine, sprekker og klisser seg til huden, jeg plukker én og én stilk, blir stiv i ryggen av å sitte så bøyd.
– Rune, jeg begynner å bli lei.
– Okay, jeg også, skal vi gå inn en tur? Jeg rekker en kopp kaffe før jeg må hjem igjen.
– Jeg er lei av å leve, Rune.
Hun plukker og plukker og jeg plukker og plukker, overrasket over at hun sa det høyt, hun plukker.
– Ja, sier du det. Du begynner jo å bli noen år nå, det er vel vanlig å være sliten da.
Hun plukker og plukker, mumler noe jeg ikke hører, sier at det er vel det. Sier at hun har ferdig vaniljesaus i kjøleskapet, at vi kan rense noen bær og spise dem med sukker og saus på. – Kom, så går vi inn, nå er det nok.
Jeg bærer krakken og bøtten med rips, spør ikke hvordan hun fikk tak i vaniljesausen. Søs har ikke vært her på lenge, vet jeg, så mamma kjører vel selv hvis hun virkelig må, hvis hun er tom for sigarillos, hvis hun er tom for vin og tom for berlinerboller.
Mamma renser de små klasene med rips over kjøkkenvasken. Hun drar en gaffel gjennom dem, sakte så bærene ikke sprekker. Jeg finner frem en gaffel for å hjelpe til, men jeg tok feil type gaffel, hun sier at den typen hun har i hånden er mye bedre. Jeg finner en av typen hun holder i hånden, begynner å rense, bærene sprekker og saften renner. Hun plukker enkle rips ut fra bollen og kniper av de små sorte stilkrestene gaffelen ikke dro med seg, hun fnyser og sier jeg kan finne fram skåler og skjeer, blande en mugge med saft, finne fram puter å legge i stolene ute, finne fram en myggspiral, tørke av bordet, så kommer hun ut.
Mamma kommer ut med en stor skål med rips i den ene hånden, overstrødd med sukker, en mugge med vaniljesaus i den andre, hun setter det på duken og puster tungt ut. Hun tar ut en pakke sigarillos fra lommen i det hun setter seg ned, kommer på at lighteren ligger inne, kan du ikke gå og hente den, Rune. Jeg går inn, det begynner å bli kaldere ute, solen har gått ned. Det er august og jeg tok ikke med jakke og det surkler i halsen hennes, jeg hører det, hører surklingen helt inn i stua.
Hun vil røyke en sigarillos før vi begynner på ripsen, hun lener seg bakover og det ser ut om hun har det bra, du holder ut litt til, gjør du ikke? Hun smiler og skyver bollen med rips mot meg, kaster hodet raskt til siden og blåser røyk utover en knallrød blomst i en stor potte på kanten av terrassen. Hun har satt albuen i armlenet på hagestolen og holder sigarilloen opp ved siden av hodet, i høyde med munnen. Røyken siver og siver og stiger opp over hodet hennes, pusten er tung, neglelakken mørk rosa. Huden på brystet rynker seg i et elvedelta ned i utringingen, den huden som var den første jeg la ansiktet mitt mot, er rødbrun og tykk etter mange timer i solen. Under den banker hjertet, fylles lungene, igjen og igjen hever og senker det seg, brystet. Det hever og senker seg, ved kjøkkenbenken, når hun konsentrer seg om å helle den varme syltetøyrøra ned i norgesglassene, når hun bærer dem ned i matboden, når hun sitter ved kjøkkenbordet og skrur av lokket og stikker en skje nedi, når hun brer syltetøyet utover brødskiven med en smørkniv, når hun tygger og svelger, når hun legger seg ned på sofaen og brer ullpleddet over seg og sovner. Hun stikker sigarilloen inn mellom leppene og trekker pusten dypt, tuppen gløder og knitrer, hun holder pusten et lite sekund før hun snur hodet til siden og puster ut sammen med røyken som nettopp fylte lungene hennes, ser på meg og peker på bollen med rips.
– Det er bare å forsyne seg, Rune, det er mye rips i år, og de er så søte og gode, det blir nok veldig godt syltetøy og mange glass, det er så mye bær i år.
– Orker du å lage syltetøy, da mamma? Du må ikke, vet du. Hvis du ikke orker.
Det er andre ting du heller må, vil jeg si og ser ned i skålen med bær og vaniljesaus, du må begynne å gå tur, du må drikke lettmelk og du må slutte å røyke, vil jeg si. Jeg løfter hånden for å stikke skjeen nedi den lille haugen med bær. Jeg kjenner spyttet i munnen komme med tanke på hvor surt de snart skal smake mot tungen, og i det jeg skal løfte skjeen til munnen høres høye lyder fra nede fra gangstien.
Vi får se da, hører jeg mamma si til bakhodet mitt når jeg snur meg mot lydene, når jeg strekker meg for å se hva det er. Det er to hunder som drar i hvert sitt bånd og glefser mot hverandre, som knurrer og flekker tenner, og jeg hører eierne deres rope STOPP og NEI og FY, og når jeg snur meg tilbake igjen mot bordet er mamma borte, ser jeg bare en sky av grå røyk stige opp fra stolen der hun nettopp satt.
Av Marie Landmark
Marie Landmark (f. 1982) er skjønnlitterær forfatter og utdannet lærer. Hun har utgitt en roman, og har en annen på vei:
Hendelser uten navn (2017)
Til slutt blir du selvlysende (2020)
