intervju2-15.mp3

  1. februar (fredag), 15:03

Mikrofon: MXL 990 Condenser

Eventuelle merknader: Ikke ferdig transkribert.

 

«Fordi skrivekurs er ett steg over slam-poesi, og slam-poesi er ett steg over graffiti. Hvorfor er du overrasket over at skrivekurs er fulle av vulgære mennesker, deg selv inkludert?»

[spørsmål]

«Med ‘vulgær’ mener jeg en skjult fiendtlighet til verden. Vulgaritet er hemmelig skam og ydmykelse, som blir synliggjort gjennom—hvordan sier man det?—uh , adolescent motvilje og hårsårhet. Selve konseptet ‘rangering’ gjør dem vettskremte, fordi de føler—vanligvis med god grunn—at de er nederst på rangstigen. Altså de benekter autoritet fordi de er avskum, fordi de aldri selv kommer til å bli autoriteter.»

[spørsmål]

«De ’tilber’ bare seg selv. De slapper aldri av, de føler seg aldri ‘sikre’. De prøver å virke som autoriteter. De liker musikk fra det-og-det tiåret, ‘for noen jævla sauer alle andre er, jeg liker ekte musikk’. Samme med bøker. De hekter seg fast i 1984, [uhørlig], kanskje til og med Bibelen—vanligvis ikke grekerne, fordi man trenger å være interessert på ordentlig for å få noe ut av dem.»

[spørsmål]

«Vanlige mennesker.»

[spørsmål]

«At de jobber imot tradisjon.»

[spørsmål]

«Det er et omfattende spørsmål. I størst grad, tror jeg, fordi tradisjonen står over dem og skuler ned på dem, sånn som faren eller læreren eller presten deres gjorde, og de føler seg impotente, billedlig eller bokstavelig sett. At disse proletar-fittene skriver—prøver å skrive dikt som er mer kompliserte enn barnerim er et tydelig tegn på at de har bitt over langt mer enn de noensinne vil klare å tygge. De mer ‘intelligente’—jeg bruker ordet [uhørlig]—som begynner på skrivekurs vil prøve å være ‘bedre’ enn de andre, å skrive mer eksperimentelle dikt. Jeg har vært der, jeg vet hva jeg snakker om.»

[spørsmål]

«Å prøve å unngå de [uhørlig] implikasjonene av det man leser. Å lese som om man ser på et landskapsmaleri, å skrive som om du tenker på noe, uten å rote deg bort i formuleringer. Unngå å fokusere på gamle stiler—på romantikken og [uhørlig] og gudene vet hva, prøv å vandre litt lengre.»

[spørsmål]

«Grunnen til at han ble dårlig mottatt er at han veldig tydelig tar til seg ‘stiler’ i tekstene sine. Om man for eksempel plutselig skriver som en romantiker blinker varsellampene i hodene til medstudentene, og man vekker deres gamle instinkter om å ‘fight the power’ og brenne slipsene sine, og generelt oppføre seg som barnslige slaver.»

[spørsmål]

«Audun Mortensen, uten tvil.»

Pelskåpen

Hver eneste dag, så vidt noen kan huske, hadde hun på seg pelskåpen. Skitten og asfaltslitt, den hadde store pelsløse flekker der man så fôret rett gjennom. Det hadde vært en revepels en gang, sa folk. Det verserte et rykte, om man kan kalle det det, om at hun hadde fått pelsen av en soldat som døde under krigen, som hadde kjøpt denne ene gaven til henne før han forsvant til østfronten. På mange måter den enkleste, og derfor den mest troverdige historien. Et annet rykte sa den hadde blitt gitt til henne ved en feiltagelse, at den egentlig skulle gis til noen som ikke hadde noen kobling til henne annet enn et lignende navn, at det hadde gått noe feil i leveringen, og at hun, tiggersken, valgte å ikke si ifra om feiltagelsen og bare beholdt kåpen, enten i god tro eller som bevisst «tyveri».

 

Det siste ryktet, mot-ryktet, spredt av skeptikere, spredt av de som i hemmelighet ikke vil at verden skal inneholde romantikk, ikke eventyr, ikke dramatisk struktur, sa hun bare hadde kjøpt kåpen mens hun enda hadde penger, eller kanskje kjøpt den billig brukt. De påpekte også at hvis hun hadde fått kåpen under krigen, da implisitt av en elsker, måtte hun være minst 85 år gammel—gitt at man «må» være minst 16 for å ha en elsker—og selv om det selvfølgelig ikke var umulig i ordets rette forstand, så virket det usannsynlig.

«Åttifem år gamle uteliggere,» ble det sagt, «har ikke så god helse.»

De mente hun fortsatte å bruke kåpen fordi det var hennes varmeste plagg, heller enn fordi den hadde sentimental verdi.

 

Somrene var verst. Hun satt ved en av inngangene til Stables Market, og hun svettet. Det var umulig å gå forbi henne uten å føle hennes overlegenhet, din underlegenhet, hvor fattig hun var, hvor rik du var, at du bodde i en liten nyoppusset leilighet på Primrose Hill mens hun sov i tube-stasjoner uten varme eller tepper eller rennende vann. Hun hadde hele livet blitt holdt nede av urettferdigheter, både sanne og innbilte, for jo flere urettferdigheter verden kaster mot deg jo flere ting tolkes som urettferdigheter. Om man ikke hørte tigger-ropene hennes antok hun at hun ble ignorert. Om man snakket i telefonen når man gikk forbi kastet hun stygge blikk som om hun visste at du egentlig bare lot som om du snakket i telefonen. Om man sa man ikke hadde penger—for hvem går rundt med kontanter—så snøftet hun, hun snøftet, og førte så oppmerksomheten sin over på noen andre.

 

En dag, om noen år, vil hun ikke sitte der lenger, og de som besøker Stables Market ofte vil nok merke seg det, og i noen uker vil de kanskje til og med lure på hvor det ble av henne, kanskje vil det bli tema for small-talk en stund, men etterpå vil ingen tenke noe særlig over henne. Kanskje noen til og med vil bli glad for at hun forsvant, hun var jo et irritasjonsmoment. Hun ble aldri noen klassisk byoriginal, hun gjorde aldri noe spesielt nevneverdig, så ingen foreldre vil fortelle om henne til barna sine. Det er liksom ikke så mye å si om henne, de vil heller fortelle om han som spiste duer, eller han som sang Gilbert and Sullivan-låter og svingte seg rundt gatelykter, historier fra den gylne tiden før psykiatrisk behandling ble universelt tilgjengelig. Det beste hun kan håpe på er å bli nevnt i en artikkel skrevet av en yuppie i en eller annen halv-hipp London-universitetsavis, der han (for det vil være en «han») nevner henne, listemessig, etter han er ferdig med andre, mer interessante London-tiggere, som får kanskje en paragraf hver. Han vil sikkert nevne at hun var kledd i pelskåpe, og invitere leseren til å humre av absurditeten. Han vil så avslutte med å late som om artikkelen har vært en hyllest til byoriginalene, heller enn en latterliggjøring av folk med virkelige problemer, og avisen vil leses av kanskje tusen mennesker, hvorav kanskje to hundre leser mer enn to av tekstene.

 

Av Henrik Sve