Av Snorre Kirkebø
Jeg er med ham hele tiden. Han vet det ikke, eller, han vet det noen ganger, men som regel vet han det ikke. En sjelden gang aner han meg, men som regel vet han ikke om meg. Noen ganger, når han snakker med meg, tror han at han snakker med seg selv. Andre ganger, når han snakker med seg selv, tror han at han snakker med meg. Andre ganger igjen, en sjelden gang, snakker han med meg og vet at det er det han gjør, snakker med meg. Som regel snakker han med seg selv, og vet at det er det han gjør, snakker med seg selv. Når han snakker med andre snakker han som regel med dem, men noen ganger snakker han med meg, når han snakker med andre. I slike tilfeller lyser han opp, fordi jeg er lyset i den andre, og det er meg han snakker med i den andre, når han lyser slik opp. Når han snakker med meg i seg selv, da lyser han ikke opp, men jeg er fortsatt lyset når han snakker med meg i seg selv. Han lyser ikke opp da, fordi han føler det som en byrde å snakke med meg i seg selv, og slik skal det være, det er det jeg pålegger ham, en byrde. En byrde som han må bære, tung er byrden som han bærer. Jeg er alltid hos ham, nærmere enn pusten hans, nærmere enn skrittene han tar, nærmere enn de usynlige tankene hans, nærmere enn de usynlige ordene hans, nærmere enn pulsen som slår gjennom han. Når solen går ned forsvinner skyggen hans, men jeg forsvinner aldri, jeg er der hos ham før solen står opp, og jeg er der hos ham etter at solen har gått ned. I søvne, i mørket sover han, jeg snakker til ham på et språk han ikke forstår, på et språk jeg ikke forstår. Selv jeg vet ikke hvem jeg er, men jeg vet at jeg er, og noen ganger tror han at jeg er, men han er aldri sikker, men han håper. Håper og tror. Tror og håper, vil at jeg skal være, og jeg er, alltid hos ham, nærmere enn lyset som treffer øynene hans.
Hun vet ikke om meg, eller, hun vet om meg i dypet av seg selv. I dypet hennes vet hun om meg, i dypet hennes hviler jeg fredelig. Som regel er jeg fredelig i dypet hennes, men en sjelden gang blir jeg som en storm i dypet hennes, men hun hører aldri etter på dypet sitt, selv når det stormer som verst. Særlig når det stormer som verst. Hun vil ikke høre etter på stormen i seg, den får gå sin gang sier hun, eller, hun sier det ikke, den bare går sin gang uten at hun sier noe om den. Nå står hun på perrongen og venter på et tog. Det stormer i henne, men det er ikke min storm hun hører. Hun hører bare sin egen storm. Hennes storm overdøver min storm, lik en sterk vind overdøver en svak pust, og det tenker hun også, at hennes helt egne storm overdøver alle andre stormer i hele verden. Hun venter på et tog, og det blåser så kraftig i henne nå, kraftig er vinden som blåser henne nærmere kanten. Om hun bare kunne ha stilnet vinden, som er så sterk, så hun kunne hørt pusten, som er så svak, og så kunne hun gjort pusten svakere, svekket den, tappet pusten for krefter, helt til den var så svak at jeg slapp til med stormen min, men hun hører ikke etter på meg, hun hører bare vinden sin, og lytter etter toget sitt.
Han står også på perrongen, og venter på et tog, et tog som skal ta ham med seg hjem til seg selv, til området som han kaller sitt. Han ser på henne, ser at hun står nærme kanten. Hun venter på toget, han venter på toget, men de venter ikke på det samme toget, det vet jeg, men det vet ikke han, men han lurer på det, for hun står veldig nærme kanten, og nå kommer toget, og hun hører aldri på meg, og lar vinden rive henne ned mot skinnene. Han ser henne falle, han står der og ser at hun har falt, han hører toget, han ser toget komme, og han ser at hun har falt, at hun ligger der i fallet sitt, og han snakker med seg selv, han tror at han snakker med seg selv, men han snakker med meg, og jeg kaster meg ned til skinnene, drar henne opp, og vekk fra toget som hun ventet på. Du må være forsiktig, sier jeg til henne, det kunne gått virkelig ille. Ja, svarer hun, og lyser opp. Hun ser inn i øynene mine, jeg ser inn i øynene hennes, og hun ser ned, og han sier at hun må holde seg unna kanten, og så stiger han på toget som skal ta ham med hjem til seg selv.
Snorre Kirkebø (f. 1993) har en bachelorgrad i filosofi. Han har også gått forfatterstudiet i Bø, og studerer for tiden religionsvitenskap.
Illustrasjon: Axel Berggraf Egenær
I den utgitte utgaven SLADDER, ble Snorre referert til som «Sondre» i sin andre tekst i nummeret, «Jeg er med ham hele tiden». Dette beklager vi.