I Stig Sæterbakkens roman Besøket hører den middelaldrende protagonisten sin egen stemme for første gang på et gammelt lydopptak – og hele livet hans, med alle forestillingene han inntil da har hatt om seg selv, faller sammen. Opplevelsen av å se – eller i dette tilfelle høre – seg selv utenfra utløser en brå smerte. Erkjennelsen at den man er for andre, er en annen enn den man fremstår som for seg selv, rammer alle på et eller annet punkt, i større eller mindre grad. Og er refleksjonen og selvinnsikten først oppnådd er det ingen vei tilbake. Tenk bare på syndefallet.  

Rommet som oppstår i spenningen mellom det å selv se og det å bli sett er glamourens sfære. Glamouren forsøker å gjøre smerten av å se seg selv utenfra til en nytelse. Å gjøre seg til i forventningen av den andres blikk; å gå den i møte med et bilde. Med speil, kameraer og mobiltelefoner utøves denne masochistiske nytelses-smerten av å se seg selv som objekt, i håpet om å bli fornemmet som subjekt av en annen. 

For å se sitt speilbilde er ikke – som man kanskje er fristet til å tro – det de andre ser, men å se seg selv slik man tror de andre ser en. Hvordan de andre virkelig ser en er og forblir utilgjengelig.

Hvordan hadde våre liv utspilt seg om vi aldri hadde sett oss selv fra utsiden, aldri hadde kjent de andre blikkenes imperativ? Et liv i en velsignet ignoranse kanskje, skjønt utenfor et felleskap; for all etikk er utelukket når blikkene ikke gjennomstrømmer hverandre, når den andres blikk ikke tas i betraktning. Tilsvarende er ingen glamorøs alene. Glamouren trenger det andre blikkets gnist for å sette i gang gløden.

Faren er riktignok å enten bli for lammet av den andres blikk eller – og dette er kanskje noe som spesielt glamouren alltid står i fare for – å drukne i sitt eget.

Det finnes et maleri av den tyske kunstneren Martin Kippenberger med tittelen Einer von euch, unter euch, mit euch, som grovt kan oversettes til En av dere, under dere, med dere, som jeg, på grunn av dets nesten naivt konstaterende tone, alltid har likt. Maleriet består av et fotografisk selvportrett, fargelagt med grove malingsstrøk som gir det hele et noe maskeaktig uttrykk: Ansiktet er gult, øyene blå, nesten som øyenskygge, og munnen er påført en nesten komisk rødfarge, som om den var sminket. I bildet, forsterket av tittelen, utfolder hele spenningen mellom individet og de andre seg, mellom den man er for seg selv og den man er for andre. Blikket uttrykker et ønske om felleskap, til tross for – eller nettopp på grunn av – spenningen av å være noen for seg selv, og å være noen for andre.

Men hva om det finnes en annen form for glamour? En opprinnelig glamour, knyttet til en mer naturlig karisma og utstråling? Kanskje det er barnas og dyrenes glamour, som ennå ikke har tredd inn i refleksjonenes labyrintiske speilkabinett. Kanskje det er denne tilstanden denne glamouren av den høyere art strever etter å vende tilbake til: Velsignelsen det er å eksistere ut av seg selv, å gi seg helt bort, og åpne opp for muligheten å erkjenne en annens glans – som den andre ikke kan erkjenne på egenhånd uten å miste den – istedenfor å se etter sin egen.

Og hvis man skal finne veien ut av de labyrintiske blikkene, speilkabinettene, og alle de blå skjermene som opplyser utmattede øyne dag og natt, så er det kanskje nettopp gjennom det faktumet, at øyene lyser ut av sine huler, og ikke innover – for der inne er alt mørkt. I ønsket om å bli sett, om å bli oppdaget, å eksistere – i verden som er utenfor seg selv. Kanskje det er dette som er denne andre glamouren, som alle de søkende blikkene i speilet leter etter: Å være glansen i en annens øyne?

Lukas Lehner