Leder #1/20 STØY

Når var forrige gang du dagdrømte? For undertegnede var det for noen timer siden, da jeg forsøkte å lese en novelle av Jorge Luis Borges i ett strekk. Novellen var, i likhet med de aller fleste av Borges sine fiksjoner, langt ifra lang. Men ut av de mange metaforiske objektene (et rep av sand, en ansiktsløs vind, en skiftende labyrint) og de symboltunge ordene (bok, tre, ild, jord) sprang det nye spor for konsentrasjonen min å følge, og jeg trådte stadig inn i fantasiens verden. Da jeg omsider hadde lest novellen ferdig, var jeg med ett usikker på om det jeg reflekterte over i det hele tatt var hentet fra Borges’ tekst.

Under lesingen opplevde jeg mine avsporende tanker som en form for støy. Jeg hadde et narrativ å følge, en virkelighet å forstå meg på, men ble stadig distrahert, til virkeligheten ikke lenger var klar og tydelig. Støyen virket forstyrrende, da den supplerte Borges sin komplekse verden med en ny type kompleksitet – en jeg ikke hadde bedt om. 

“Støy” er, smalt definert, uønsket lyd. En enerverende bilalarm utenfor vinduet. Naboens musikkanlegg. Et skrikende barn. Vidt definert, derimot, kan vi tenke på støy som det som avbryter oss i det vi gjør. Den gråkornede TV-skjermen. En trafikkork. Dagdrømmer. Støy er her det uønskede; hver og en av dem en grenseoverskridelse, til sammen en uatskillelig masse av stadige inntrykk. Om vi kan beskrive reklame, pushvarsler og evig tilbakevendende gjøremål som “støy”, forteller det oss at støy-begrepet vårt er utvidet til å kunne omfatte alt det som ved sin rene eksistens forstyrrer, enerverer, overvelder og plager oss, ofte uten å mene det. 

Støy kan være akustisk, visuell, psykologisk, eller estetisk. I dette nummeret har vi samlet et knippe fremstillinger av støy, slik den påvirker oss til alle døgnets tider. Forfatter Sigri Sandberg spør oss når vi sist så stjernehimmelen, og om den pent godtatte lysforurensingen som dekker til naturlig mørke fortjener motstand. Trine Syvertsen og Gunn Enli, forskerne bak Digitox-prosjektet, undersøker fenomenet digital frakobling og om digital støy har blitt like allment godtatt som lyset i byene. 

Nummerets poeter vil utforske støy på et psykologisk og personlig plan. Charlotte Luth gir oss tankestrømmen til en frustrert restaurantgjest, og viser med det både ekstern og intern støy. Ellen Mari Thelle eksemplifiserer med få ord “støy” som “misforståelse”, mens Fredrik Hossmann har latt støyen selv ta overhånd i diktet.

Støy blir av flere bidragsytere fremstilt visuelt, ikke minst av Mørkerommet fotokollektiv, som sammen står for bildeserien i midten av nummeret. Fotografene viser her hver sine særegne stiler, og følgelig finner vi ulike tolkninger og representasjoner av støy; som noe lydlig og voldsomt, men også lavmælt, som i et forstyrrende fravær av lyd.Samtidig kan støyen sette spor i selve fremstillingen av bildene, som ved de små hvite ripene på filmen.

Filologen vil også gjerne takke det danske forlaget Virkelig og oversetter Karsten Sand Iversen for tillatelsen til å trykke Rainer Maria Rilkes «Ur-Lyd». Redaksjonsmedlem Sjur Sandvik Strøm har skrevet en innledning til essayet, hvor han kontekstualiserer det innenfor rammen av Rilkes forfatterskap, gir en lesning av hovedpunktene i teksten, og relaterer begrepet om «Ur-lyden» til temaet. 

God lesning!

Daniel Røkholt