Leder for det temaløse nummeret

I arbeidet med dette nummeret har vi famlet oss frem i det temaløse rommet. Uten et tema finnes ingen holdepunkter, ingen begrensninger – ingenting er gitt, alt ligger grenseløst åpent. Men hva er det temaløse? Er det kun et tomrom, eller byr det på muligheter for å oppdage det som ligger hinsides rammene, det vi ennå ikke har begrep for eller en idé om? Og hva er i så fall det?

 

En sentral påstand i nummeret er at det temaløse henger sammen med det språkløse. Det som ikke har et språk har heller ikke et tema. I Min kamp 2 (2009) skriver Karl Ove Knausgård følgende: ”Hvis du nevner ordet død, så eksisterer det, men død eksisterer ikke, det er ingenting”. Språk skaper verden slik vi kjenner den, får den til å tre frem – mens det språkløse, det vi ikke har ord for, forsvinner. Er det temaløse det vi ikke har begrep for, det vi ikke kan peke på og si hva er, det vi ikke kan plassere i en kategori? Er det også sånn at ethvert ord, slik som død, kun er nettopp det, et ord, og kun et ekko av det som ligger bak ordet, utenfor vår forståelse?

 

I et nyttetenknings-perspektiv er det som er språkløst irrasjonelt og nytteløst. Samtidig er det kanskje nettopp det irrasjonelle og nytteløse som har i seg kimen til noe nytt, som kan åpne opp for noe ukjent, noe som ennå ikke er en del av maskineriet? I vår moderne vestlige idéverden finnes nesten ikke den ting vi ikke har begrep for. Vi forholder oss i liten grad til noe hinsides, ingen guds himmel eller helvete, ingen uutforskede land eller kontinenter. Det menneskelige har tatt opp i seg alt, vi forstår verden gjennom våre begreper, det språket vi har skapt. Men hva skjer hvis språket vårt ikke lenger strekker til, ikke lenger er gyldig?

 

I denne utgaven kan du lese en artikkel av dr. art. i litteratur ved Universitetet i Oslo, Peter Valeur, om den tyskspråklige poeten Paul Celans diktning. Artikkelen har fått tittelen ”Smertens språk” og utforsker hvordan Celans poesi åpner opp for det ikke-språklige. Celan var av jødisk opprinnelse og skrev i kjølvannet av holocaust. Den smerten han følte etter krigen har forplantet seg i diktningen hans, språket er revet opp ved roten og ordene må defineres på nytt: ”Alle ordene er forandret i Celans dikt, de kommuniserer ikke slik de gjør i hverdagsspråket, men likevel er de ekkoer av noe som ligger bak dem”. Ordene i Celans diktning insisterer ikke, påstår ikke, men de antyder, prøver seg frem. De er ikke stødige, men famlende, vaklende, ”som stumme gester mot noe annet, mot sin egen forandring”. Med andre ord: et språk i emning. Valeur utforsker dette språket nærgående i artikkelen, ved å nærlese to av Celans dikt.

 

Du kan også lese et intervju med forfatter Anna Kleiva som blant annet omhandler hvordan det er å skrive selv samtidig som man studerer litteratur. Kleiva debuterte for fire år siden med diktsamlinga Ti liknande versjonar, og har bakgrunn som student i litteraturvitenskap. Hun har også oversatt et knippe diktsamlinger. Hvilken innvirkning har det på ens eget språklige uttrykk at man fordyper seg i andres? Klarer man å holde fast ved sitt eget språk i emning når man studerer allerede etablerte uttrykk?

I tillegg til disse mer eller mindre akademiske innfallsvinklene, kan vi også by på et knippe skjønnlitterære bidrag; hele syv poesibidrag og ett prosabidrag. Er det tilfeldig for dette nummeret eller er det representativt for vår tid at så mange velger å uttrykke seg gjennom det poetiske språket heller enn det prosaiske? Er det et ønske om å finne frem til et nytt språk, komme seg vekk fra hverdagsspråket? I diktet til Leif Achton-Lynegaard, ”Lysenes by”, er ”(…) papiret tørt / og pennen klar men ordene der skrives / er skrevet tusinde gange før”; det litterære språket er utbrukt, det er kun trivialitetene som står igjen.

Du kan også lese utdrag fra to mulig fremtidige diktsamlinger, av den norske forfatteren Hans Petter Blad og av den svenske poeten Filip Lindberg. I sistnevnte har et lyrisk ”han” kommet for å tenne en ild på jorden, og han taler til folket: ”Jag säger er: fortsätt, fortsätt, / fortsätt, tillfoga skada / Han bad: / Men vad som kan rädda er gror”. Er ilden den skapende kraften? Den som skal få menneskene til å se verden, ikke ta den for gitt, men undre seg over den og gjenskape den – i språket? Slik den russiske litteraturviteren Sjklovskij fremholder i sin teori om underliggjøring: ”Kunstens mål er å gi oss følelse for tingen, en følelse som er et syn og ikke bare en gjenkjennelse”[1].

 

I et annet poesibidrag, ”Studentfragment” av Håvard J. Nilsen, betrakter det lyriske jeg-et seg selv og et du på et fotografi, og avslutter diktet med å snakke om stjernene som er spredt utover himmelen, ”som for å stifte noe fast, om så bare for i natt”. Er det en søken etter et feste, et holdepunkt i en tom – temaløs – tilværelse?

 

God lesning!

Tora Ask Fossen

[1] Sjklovskij, Victor: ”Kunsten som grep” fra Moderne litteraturteori (red. Atle Kittang m.fl.). Oslo: Universitetsforlaget. 2001