Leder for utgave #3 2014

Tema for dette nummeret av Filologen er Kapital. Børs, aksjer, Marx og finans, tenker du sikkert da. Kapital er først og fremst et økonomisk begrep, «en betegnelse … som har det til felles at det dreier seg om en beholdning av økonomiske goder» (Store norske leksikon). Derfor kan det kanskje virke litt rart at vi i denne utgaven av Filologen bare trykker én rendyrket økonomisk tekst. Den er skrevet av statsviter Bent Sofus Tranøy og tar utgangspunkt i finanskrisen i Europa. Resten av tekstene utforsker begrepet kapital fra andre vinkler: hva er sam­ menhengen mellom poesi og finans, på hvilken måte påvirker det økonomiske systemet vår opplevelse av verden, og hva slags ringvirkninger har det for kunsten vi lager?

I utgavens første tekst reflekterer Gjertrud Langva over hvordan boka Opprøret: om poesi og finans skrevet
av den italienske filosofen Franco Berardi, belyser at menneskene i Europa utsettes for en fremmedgjøring i møte med det økonomiske systemet; finansindustrien produserer kun abstrakte tall og ingen konkrete verdier. «På denne måten blir vi framandgjort, og språket vårt blir framandgjort. Språket blir separert frå subjektet, det blir automatisert», skriver Gjertrud. Dette danner en rød tråd for resten av nummeret. Hvis det systemet vi lever i – kapitalsamfunnet – representerer en automatisme, fremmedhet, hva gjør det med menneskene i det? Hva gjør det med språket vi snakker og skriver, og med kunsten vi lager?

Bokdebutantene Maria Kjos Fonn og Ingrid Schade, som intervjues i nummeret, skriver i sine debutbøker om mennesker som faller utenfor, som ikke passer inn i automatismen. Hoved­personen i Ingrids roman Drammens rekordbok ønsker å «oppheve skillet mellom fattig og rik, mellom normal og unormal og mellom ressurs og anti­ ressurs» blant «folk flest» i Drammen, mens i Marias novellesamling Dette har jeg ikke fortalt til noen skildres unge jenter som lever på kanten; de er aggressive og tøylesløse, en av dem er kleptoman, de har til felles at de ikke lever opp til det konformitets­ presset som er i samfunnet i dag, et press som kanskje gjør dem desto mer «ekstreme»?

En påstand i dette nummeret er at kunst kan utgjøre et motstykke til kapitalsamfunnets konformitet og automatisme. Kapitalen representerer en lukkethet, en sluttet sirkel, men kunsten reduserer og doserer ikke,
den er som det egentlige livet; mer eller mindre grenseløst. Ola Mile Bruland skriver om hvordan grensene for den vestlige musikkens rytmiske kapital sprenges, i det skjeve taktarter tas i bruk. Videre har vi besøkt Scenekunst­ festivalen på Caféteatret for å utforske den frie scenekunstens liv og virke. Hva skiller den frie scenekunsten fra det institusjonelle teateret, kan den frie scenekunsten gi en virkelighetsfølelse som det institusjonelle teateret ikke kan i like stor grad? Den sceniske grunnsituasjonen representerer en umiddelbarhet, en nærhet og tilstede­ værelse som ikke tar hensyn til verken kapitalens eller institusjonenes krav om konformitet. I den frie scenekunsten finnes ingen grenser andre enn de vi setter for oss selv: «Kroppen blir stående som en grense, men det er i grenselandet at overskridelsen kan finne sted».

Det skjønnlitterære språket kjenner få grenser. I dette nummeret av Filologen kan du blant annet lese dikt der studie­ lån beskrives som et samleie, dikt der «uvirkelighetens panser» dekker over en avgrunn i et ørkenlandskap, mens en kortprosatekst av Aina Villanger vrir og vender og snur begrepet skyld på hodet. Det er like mange sakprosaiske tekster som skjønnlitterære i nummeret; syv av hver. Det er uvanlig for Filologen å ha et så stort antall sakprosaiske tekster. Kjennes det skjønnlitterære språket for grenseløst i møte med et tema som Kapital?

av Tora Ask Fossen