«Jeg hørte en gang et radioopptak av fallende regn, og visste at det var denne lyden jeg så; regnet som langsomt kom til verden fra gjennom en vegg av uformelige lyder, materialiserte seg, forvandla seg fra noe komplett uforstå- elig og vakkert til noe jeg altfor godt visste hva var».

Slik beskriver Kristine Oseth Gustavsen øyeblikket i det man fremkaller et fotografi i et mørkerom. Øyeblikket
før man forstår hva det er man ser, er det det som er sansning? Sansning forstått som noe uformerlig, uforståelig – språkløst?

Eller kan språket være en måte å bringe sansning frem på? Kjell Ivar Skjerdingstad, førsteamanu- ensis i litteraturformidling, er den første som har skrevet doktoravhandling om Tarjei Vesaas i Norge. I dette nummeret av Filologen, kan du lese hva han skriver om de kroppslige avtrykkene i Vesaas’ litterære språk; «hvordan språket løser noe sanselig ut nærmest sånn at det får en konkret og påtagelig gjenstandskarakter». Når Mattis i Fuglane ser på noe, er det ikke tingene han ser som avbildes, men blikket han ser gjennom, som tingene løses ut av. Sansning forstått som usynlige bilder, som materialiserer seg i språket.

I Kaja Storrøstens omtale av Hvis det er – den nyeste boka til Helle Helle – dreier det sanselige seg vel så mye om synlige som om usynlige bilder. Storrøsten fremhever at Helle, ved å la trivaliteter – slik som mat, eller lyden av en film som spoles tilbake – stå svart på hvitt uten refleksjon, bidrar til å tingliggjøre hovedpersonens indre tilstand og gi den «en sanselighet som språket i seg selv ikke har».

Felles for disse perspektivene, er at sansning er noe som stikker seg ut, noe som skjer her og nå, verken forut eller etter. Sansning er nærværende, men samtidig vanskelig å gripe fordi det er nærværende bare i det øyeblikket det oppstår – i neste øyeblikk overtar refleksjonen og sansningen kommer på avstand.

Personen i Ingrid Tørresvolds korttekst blir stående og betrakte en tegning hun lagde som barn, hvor et «detaljert og presist gjengitt» tre står frem som det nærværende i bildet. To strekmen- nesker står i kontrast til treet ved å ha «noe nærmest påtvunget» over seg.

Sansning er en naturlig del av oss, det er i oss. Men hvis sansning tvinges på oss, utenfra, kan det oppleves som en overskridelse – et blikk som trenger inn og bretter ut vårt eget nærvær. Slik som i Ida Frischs tekst der jeg-personen ser en tildekket kvinne ute på gata som «holder det blå, glatte stoffet vekk fra brystet for ikke å vise fram det runde og myke». Men kvinnen slipper ikke unna jeg-personens sanselige blikk: «jeg har sett henne, jeg har sett hvordan stoffet samles i skrittet hennes, hvordan det blå omfavner hoftene og lårene».

Vi sanser hverandre ansikt til ansikt på gata, og vi sanser hverandre gjennom et filmlerret. I den prisbelønte filmen Blå er den varmeste fargen fra 2013, går historien i ett med sansene. Skuespille- ren er ikke bare et uttrykk for noe, men hun er selve uttrykket – historien som utspilles er uløselig knyttet sammen i hennes sanselige uttrykk, i hennes mimikk. Hva skjer med vår forståelse av historien når det oppstår et slikt fullstendig visuelt nærvær?

Disse og flere perspektiver på sansning kan du lese om i nummeret du holder i hendene. God – sanselig – lesning!

Tora Ask Fossen