I dette dobbeltnummeret av Filologen har vi hatt ilden som utgangspunkt. Flammen er en singulær bevegelse, nærmest som et levende vesen der den bukter seg og aldri helt står stille. Brannen er den helhetlige ilden, der flammene møtes i et kollektiv utbrudd av ren, elementær energi. Brannen oppstår ofte uten hensikt – kanskje på grunn av en ovn som ikke ble skrudd av, et sviktende elektrisk anlegg, eller en eksplosjon som befant seg litt for nære den tørre sommerskogen.
Men det finnes også de som planlegger branner, som med vilje oppsøker ildens destruktive natur. Det kan være snakk om kirkepåtenning, hevngjerrige affærer, eller et enkelt, varmt bål. Siden ildens oppfinnelse har bålet fungert som et samlingspunkt for mennesker: det store sankthansbålet, speidernes leirplass, en kopp kakao foran den lune peisen. Bålet bærer også en narrativ kvalitet; å sitte stille og betrakte flammenes lysende spetakkel har verden over gitt inspirasjon til historiefortelling. Det er som om flammene selv prøver å fortelle oss noe med sine uopphørlige bevegelser, som om de smitter oss med sin begeistring.
Uttrykket «å være i fyr og flamme» betegner mennesker som befinner seg i en tilstand av rå kraft. Å være oppildnet peker mot både sinne og engasjement, og er kanskje ikke en tilstand de fleste av oss befinner seg i over lengre perioder. Det kan være en deilig, kraftfull tilstand, hvor man føler seg ustanselig og ubegrenset, men den er også intens, og kan bevege seg mot det maniske. Om man befinner seg i denne tilstanden uten å trekke seg tilbake for en svalere tilværelse, med hvile og restitusjon, kan man raskt ende opp med å bli utbrent. Flammen er fantastisk, men også utslettende.
I denne utgaven av Filologen møter vi flere ganger ilden i konkret form. I Tuva Viks novelle leser vi om leilighetsbrannen, som skygger for en underliggende tragedie. I teksten til Valentin Cyrus Grip leser vi om ildmester Kybalion, som i ensomhet pleier sine evinnelige glør i barkjellerens mørke. Vi finner også tekster som har tolket temaet mer abstrakt, blant annet Leif Achton-Lynegaards dikt, hvor jeg-et betrakter en tapt gnist hos den andre. I Gard Augustine Mildes tekst leser vi en høyintensiv tirade om såkalte «chilifingre», der fortellerjeget nærmest virker besatt.
Blant sakprosatekstene finner vi Tormod Fjeld Lies tekst om Karl Marx og det fremmedgjorte arbeidet. Jenny Sandmo Ellefsen har skrevet et essay om bålmotivet i Nikolai Astrups malerier, supplert med vakre illustrasjoner. Redaksjonsmedlem Jonas Bakkeli Eide har skrevet om matematikken og lidenskapen i Cixin Lius Trelegemeproblemet, mens redaksjonsmedlem Johanne Edvarda B. Slaatta har skrevet om kapitalistiske så vel som voldelige og seksuelle transaksjoner, i Asta Olivia Nordenhofs roman Penge på lommen.
God lesning!
Thula Kopreitan
