Anna Kleiva:

– Født 1985 i Oslo

– Oppvokst på Vinstra

– Gitt ut to diktsamlinger Ti liknande versjonar (2011) Vårar seinare (2014)

– Oversatt Coeur de Lion av Ariana Reines til norsk i 2015

– Vårar seinare ble tildelt Natt & Dags Oslopris Årets bok 2014

– Ble i 2015 tildelt Bjørnsonstipendet på 25.000 kr

En samtale med Anna Kleiva om litteraturvitenskap, kvinnelige forfattere, oversetting og poesi.

Du studerte litteraturvitenskap på Universitet i Bergen, mens du skrev den første diktsamlingen din Ti liknande versjonar. Var det vanskelig for deg som ung forfatter å lese alle de kanoniserte forfatterne samtidig som du skrev selv?

Jeg hadde en lærer da jeg gikk på Forfatterstudiet i Bø som var helt imot at vi skulle studere litteraturvitenskap. Hun mente at å lese den etablerte litteraturen fucket opp vår egen litterære stemme. Jeg tenkte mye på det hun hadde sagt, men etter forfatterstudiet fant jeg ut at litteraturvitenskap uansett var en god måte å lese litteraturhistorien på. Jeg var lenge veldig uinteressert i klassikere og tenkte at jeg måtte tvinge meg selv gjennom.

Hvordan gikk arbeidet med Ti liknande versjonar?

Jeg jobbet med den i over to år og var veldig frustrert det siste året. Det var sikkert fordi jeg studerte i tillegg og måtte sette av tid til skrivingen hele tiden. Samtidig hadde jeg en holdning om at litteraturen jeg leste ikke skulle være noe jeg målte min egen skriving opp mot. Jeg var nok mye mer naiv og egenrådig da enn nå, og tenkte at det jeg skriver er mitt og har ikke noe med ”det andre” å gjøre. Den sammenligningen har kommet mer etter hvert, og nå kan man si at jeg har en slags ”andre bokkrise” på min tredje bok.

Fascinerende sunn tankegang! Gratulerer. Det er kanskje litt for mange som blir for usikre på sin egen skriving og slutter eller aldri begynner å skrive når de studerer litteraturvitenskap. Til tross for at mange studerer det fordi de har lyst til å skrive selv.

Det var en forelesning jeg hadde der en lærer spurte hvor mange det var som skrev selv, og det var bare jeg som rakk opp hånda. Jeg visste det var flere som skrev, og flere av dem har gitt ut noe nå! Selv om det selvsagt også finnes mange som studerer litt.vit. uten å ønske det, er det typisk at ingen vil innrømme at de egentlig ønsker å være forfatter. Det er en holdning om at hvis noen gir ut en bok, så ”popper den opp tilfeldig”. Jeg skjønner ikke grunnen til å ikke ville innrømme det.

Hvilke forfattere har påvirket deg mest?

Jeg har en dragning mot kvinnelige forfattere og er stor fan av Virginia Woolf. The Waves er veldig vakker. Sara Stridsberg har jeg likt veldig godt, men jeg synes Drømmefakultetet er den beste også har det gått litt nedover etter det. I Darling River synes jeg hun estetiserer det mørke og depressive for mye, og det kan tippe over i det komiske. Men jeg er beslektet med hennes litteratur. Jeg liker den måten å tenke på og har en tiltrekning til det stygge, vanskelige og såre. Den setningen i Drømmefakultetet, ”Himlen över Ventor är rosa som en sömntablett eller gammalt kräks när Dorothy blir telefonintervjuad av New York Magazine på en dårlig telefonlinje”, er en setning jeg skulle ønske jeg hadde skrevet selv. Det er den samme metaforiske måten jeg skriver på. Og Mette Moestrup må jeg ikke glemme å nevne. Hun er jeg veldig glad i.

Du har akkurat oversatt Coeur de Lion, en bok av den amerikanske forfatteren Ariana Reines. Hvordan var det å oversette henne?

Det var veldig artig, og helt perfekt å kunne oversette høsten etter jeg hadde skrevet boka mi, da det er et annet type arbeid. Jeg forsto grunnleggende og overordnet hvordan oversettelsen skulle bli, og jeg hadde en følelse av hvordan stemmen til Ariana skulle være. Jeg hadde oversatt fem-seks tekster av henne før jeg ble spurt om å oversette hele boka. Jeg brukte ca. åtte måneder på å oversette den.

Det slo meg at dere to, du og Reines, har en spesiell flyt eller fart i språket. Dere hopper mellom forskjellige elementer av en gjenstand eller ting. Som tidvis gjør det vanskelig å henge med på hvem jeg-et er.

Ja, det er noe med språkbruken vår som er lik. Ariana skriver helt rått.

Oversettelsen har fått mye oppmerksomhet, og det er ikke ofte diktsamlinger får det. Hvorfor tror du den har fått det?

Jeg har jobbet veldig mye med å promotere boka selv. Jeg tenkte ”jeg gidder ikke at denne her boka skal bli oversett. Den er så bra at den må ut”. Omslaget var jeg også med på å bestemme, som jeg er kjempefornøyd med. Jeg printet ut diktene som er mest umiddelbare og hang dem opp på toaletter på forskjellige utesteder rundt Youngstorget og Torggata, for å nå fram til folk som vanligvis ikke leser dikt. Så folk kunne lese mens de satt på do.

Var det vanskelig å gå tilbake til din egen litterære stemme etter oversettelsen?

Ja, det er litt som en ting som er tung i bunnen og lett øverst også står den veldig lenge og pendler, men så blir den til slutt rolig etter en lang stund med vipping. Det er litt sånn jeg føler – at jeg vipper fram og tilbake mellom min egen stemme og en annens, men til slutt står rolig på min egen. Rett etter jeg var ferdig, merket jeg at jeg brukte Arianas formuleringer, altså mine nynorske oversettelser av hennes uttrykk. Jeg skrev to dikt som skal være med i 30 års-jubileumsutgaven til Skrivekunstakademiet, og der hadde jeg plutselig brukt mye imperativ i diktene, slik hun gjør.

Er du redd for å miste din egen stemme når du oversetter?

Nei, men jeg tenker at det er viktig å jobbe med mange forskjellig forfattere og ikke bare én. Nå har jeg jobbet mye med Ariana, men jeg kommer til å oversette en annen snart. Samtidig føler jeg at denne oversettelsen har åpnet litt opp for meg. Jeg beundrer at hun er så modig og kompromissløs.

Hvilken forfatter skal du oversette?

Jeg skal oversette det nemme og det ensomme av den danske forfatteren Asta Olivia Nordenhof for Samlaget. Jeg har stor ærefrykt for boka, men samtidig er jeg heldig fordi jeg oversetter til nynorsk. Det finnes noen konstruksjoner på dansk som er lov på bokmål og ikke på nynorsk, og da får man litt mer distanse til det danske språket enn man får på bokmål.

Det er morsomt, for Filologen skal publisere dikt av Nordenhof i dette nummeret!

det nemme og det ensomme var noe av det beste jeg leste i fjor. Man finner litt av det samme som man gjør i Ariana sine tekster, Asta er like fryktløs også veldig ”opp i trynet” og ”fuck all”, og begge er muntlige i språket.

Synes du at oversettere ikke får nok kred for jobben de gjør?

Det synes jeg absolutt. Det er en veldig vanskelig jobb å oversette litterære tekster. Jeg leste akkurat en anmeldelse av den norske oversettelsen av Mean Girls (skrevet av danske Olga Ravn journalist anm.), og der var ikke oversetteren nevnt én gang. Ikke engang i opplysninger om boka. Det er sjelden at oversettelsen får en ordentlig lesning eller anmeldelse.

Skriver du på en bok nå?

Ja, den er veldig lite urban og hipp. Det er mye folklore i den, fjøsnisser også videre, og alt er plassert i Belleville i Paris.

Har du et mål med skrivingen din?

Jeg har forskjellige prosjekter hver gang. Jeg prøver alltid å skrive om noe jeg synes er viktig å snakke om, og min stormannsgale, utopiske drøm er å få alle i Norge til å lese poesi. Det er så misforstått at det er vanskelig å lese poesi. Folk undervurderer seg selv i hva de klarer å lese og forstå. Jeg leste ikke dikt selv før jeg begynte på Forfatterstudiet i Bø. Man skal ikke være så redd for ikke å forstå det. Det er bare en vanesak at man leser romaner og ikke dikt.

Av Kaja Storrøsten