MUNNEN OG MARKEDET

Anoreksi og bulimi hos Chris Kraus og Sofi Oksanen: Spiseforstyrrelser som resultat av, og kommentar til, det vestlige overflodssamfunnet.

Tårer. Fosterstilling. Striper av mascara. Den spiseforstyrrede ungjenta har blitt en kulturell trope, preget av forestillinger om det selvbevisste, selvdestruktive, skjøre offeret. Unge kvinnelige forfattere får kritikk for å skrive om det nære, om spiseforstyrrelser og psykiske lidelser. Hvor ble det av samfunnsengasjementet? spør kritikerne. Men også sykdom kan være både et resultat av, og en kommentar til samfunnet.

Psykiater Finn Skårderud har hevdet at anoreksi speiler samtiden. Personlig mener jeg at det ikke er anorektikerens askese som preger vårt forhold til mat eller ting, men bulimikerens ambivalens. Bulimikeren sluker i seg samfunnets overflod – bokstavelig talt. Etterpå kommer skam­ men. Renselsen. Og tomheten. I debutromanen Stalins Kyr setter finsk­estiske Sofi Oksanen kontrasten mellom knappheten i det sovjetiske Estland og overfloden i Finland, i sammenheng med hovedkarakterens ekstreme bulimi.

Men også å avstå fra mat, kan være en kommentar til det markedsstyrte samfunnet. I Aliens & Anorexia forsøker Chris Kraus å omde­ finere anoreksi som en avvisning av kulturen og hele det kapitalistiske systemet, representert ved maten vi blir servert. Å nekte å ta til seg næring blir en protest mot kynisk matproduksjon og urettferdig fordeling, en politisk sultestreik. Hun vil ha fortellingen om anoreksi ut av den passive tilværelsen på jenterommet, og omdefinere det til en aktiv, ontologisk tilstand.

Altfor mye, men ikke nok

I Stalins Kyr settes historien om Annas mor, Katariina, i Estland – en historie om knapphet og varemangel i Sovjettiden – opp mot det vestlige overflodssamfunnet Anna vokser opp i, i Finland. Katariina, i Estland, forteller sin finske forlovede at han ikke skal ta med noe til henne:

Katariina nekter forloveden å ta med gaver fra Finland. Ikke noe som helst. Ikke klær, ikke strømpebukser, ikke deodorant. Ikke noe som vises. Hun klarer seg utmerket i sitt eget land, takk. Vel, greit, kaffe kan han vel ta med […]

Hovedpersonen Annas møte mellom finsk og estisk kultur blir også et møte mellom sterk sult og plutselig kvalme. På besøk hos bestemoren hjemme i Estland er Annas konto tom. Oksanen beskriver en scene der bestemoren i Estland tilbyr henne et eple og noen småpenger. Anna får panikk: «[…] jeg har vel ikke lenger lyst på det eplet, hva skal jeg med det, når det vanker penger og alt som går an å kjøpe for dem, til å kaste opp hele kvelden og natten, når jeg for tiden ikke har noe ekstra til sånt.» Pengene setter i gang den bulimiske trangen. Overflod i møte med knapphet blir for mye for henne: «Bestemor innbiller seg at hun er til hjelp, nå som kontoen min er tom. Fordi nå får jeg alt det nødvendigste, kaffe, sigaretter, såpe og sjampo, slike basismatvarer som brød og smør, som for andre varer i dagevis, varer for meg bare en time.»

Men selv om Annas sult er langt mer ekstrem og sykelig enn de fleste andres, er den ikke uten paralleller i kulturen. Shopping. Sex. Alkohol. Det kan virke som samfunnets overflod utløser en eksistensiell tomhet, som igjen skaper en umettelig trang til å bli fylt – av hva som helst. Nå. Med én gang. Som kulturfenomen har muligens bulimikeren og den eksessive shopperen noe til felles, som når Carrie i Sex and the City må ta opp lån fordi hun har kjøpt for dyre sko, selv om timer med oppkast, trening eller misbruk av avføringspiller er en langt mørkere fortelling enn en passasje i en sitcom.

Det er nærliggende å se Annas mishandling av egen kropp som en metafor på sovjetsamfunnets mishandling av Estland. Men bulimien viser også hvordan overflod kan presse en kropp, eller et samfunn, til bristepunktet av hva den kan tåle. Professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen, sammen­ ligner menneskets rovdrift på den ytre naturen med rovdriften på menneskets indre natur og egne kropper.

Uutholdelig letthet

Hos Oksanen er markedets usynlige hånd dyttet ned i bulimikerens hals. Overfloden Anna plutselig har tilgang til, settes opp mot reguleringer av varer i Sovjettiden, grensefortollingen, og Anna forteller om da hun som barn begynte å smugle ting i bagasjen:

Mor framhever mange ganger at jeg ikke får ta med noe som ikke er helt nødvendig – bagasjen er tung nok som den er. Plastkaninen er sikkert ikke sånn, selv om jeg er skrekkelig glad i den, og det å få den med seg krever lyst og lempe, uskyldige blikk. På tilbaketuren til Finland stikker jeg en baptistisk bønnebok under blusen […] jeg må klare dette, jeg må lykkes … Og jeg smiler alltid det samme smilet, bredt og lurt innvending, som om jeg var med og lekte gjemsel. […] Smilet er det samme som når jeg sniker meg ut etter å ha kastet opp […]

Smuglingen av varer gjennom grensa, og bulimien – smuglingen av mat inn i kroppen og umiddelbart ut igjen – blir paralleller. Oksanen snakker om «gjemsel», og bulimien fremstilles nettopp som å lure de fysiske lovene. Anna fremhever stadig sin smidighet, sitt talent, sin evne til også å omgå alle bivirkningene som skal følge bulimien; opphovnet ansikt, tannskader, vond ånde. I det hele tatt fremstilles bulimien nesten som en kapitalistisk drøm: Vektløs. Selvrensende. Evig ny.

Protestskrik fra en lukket munn

Mens Oksanens roman viser hvordan samfunns­ messige forhold forandrer enkeltmenneskes kropper, forsvarer Chris Kraus i autofiksjonen Aliens & Anorexia å bruke kroppen for å skape samfunnsmessig forandring. Tesen er at anoreksi feiltolkes som en innadvendt, solipsistisk lidelse fordi den i høy grad rammer kvinner. Kraus mener kvinner har blitt nektet tilgangen til det upersonli- ge: «To be female still means being trapped within the purely psychological», skriver hun. «No matter how dispassionate or large a vision of the world a woman formulates [….] the telescope’s turned back on her.»

Hos Kraus handler ikke anoreksi om estetikk eller vektnedgang, men om å nekte å spise den maten samfunnet tilbyr fordi den er uetisk pro­ dusert og framstår som symbolet på samfunnets kynisme. Å avvise maten blir å avvise samfunns­ ordenen. «There is just so much to think about before you eat. The origins of the food, the social politics of its production. […] Food ́s a product of the culture, and the cynisism of it makes me sick». Det hevdes at mange utvikler anoreksi på grunn av avmakt, et ønske om å ta kontrollen over noe konkret og håndterlig – kroppen og matinntaket. Og Kraus ́ løsning virker desillu­sjonert på politikkens vegne: Hun har gitt opp å kjempe for at maten skal produseres annerledes, fordeles rettferdig. Tilbake står den siste og fatale løsningen: Hun slutter å spise. Man kan bli fristet til å si at Kraus ́ politiske anoreksi representerer det mest ekstreme uttrykket for individualisert forbrukermakt. I våre dager kan mennesker utvikle et nevrotisk og nærmest ortorektisk forhold til mat for å berge klimaet: Det skal være økologisk, kortreist, rent. Kampen for politiske insentiver for en bærekraftig diett for hele befolkningen, blir underkjent av middelklassemennesket, som flytter miljøkampen inn i sin egen kropp. Kraus tar det hele ett skritt lenger: Hun er så mistroisk til maten, uansett, at hun velger å avstå fra den. Med livet som innsats.

Selvskading som martyrium

Det at Kraus opphøyer sultingen til martyrium, gjør det nærliggende å se henne som en moderne utgave av det historikeren Rudolph Bell har kalt hellige anorektikere – kvinner i middelalderen som sultet seg, noen ganger til døde, i Guds navn. Hos Kraus er det ikke Gud som er målet for fastingen, men Etikken. I tillegg later hun til nærmest å besjele maten, kreve en rituell renhet i produksjonsfasen: «In its journey to the table, was the food handled by anyone who cared or understood it?» Selvskading som politisk protest har dype røtter – som den tragiske selvpåtennin­ gen hos munker i Tibet. Kraus ́ prosjekt i seg selv har kanskje ikke politisk sprengkraft, men fra det øyeblikket hun skriver sitt manifest i Aliens & Anorexia, presenterer hun kulturkritikk.

På sett og vis kan Kraus ́ asketiske avvisning av samfunnsordenen minne om villmannen i Aldous Huskleys Brave New World. Også han trek­ ker seg tilbake fra samfunnet slik anorektikeren hos Kraus trekker seg tilbake fra kulturen repre­ sentert ved mat. Han mishandler seg selv i protest mot sivilisasjonen. «Kan man være lykkelig som ulykkelig?» spør han provokativt, slik Kraus hevder at anoreksien hos henne ikke er selvdestruktiv, men et meningsfylt valg. Men utfallet er selvmord. Og i Kraus romantiske visjon overser hun det viktigste: At anoreksi er en tærende, tappende, livsfarlig sykdom.

Ut av jenterommet

Generasjon prestasjon. Kroppspresset. Skjønn­ hetstyranniet. Det skorter ikke på samfunns­ analytiske bidrag for å forstå hvorfor unge jenter og kvinner – og noen gutter og menn – rammes av spiseforstyrrelser. Til tross for at særlig anoreksi har en betydelig genetisk komponent, oppstår ingen psykiske lidelser i et vakuum. Den svenske idéhistorikeren Karin Johanisson har i boken Melankolske rom vist hvordan samfunnets forståelse av psykiske lidelser også påvirker disse lidelsenes uttrykk. Den hellige anorektikeren i middelalderen er syk på en annen måte enn tenåringen som har forlest seg på treningsblogger. Slik kunne Chris Kraus og Sofi Oksanen servert ganske ordinære beskrivelser av spiseforstyrrelse­ nes vesen. Annas bulimi kunne blitt sett løsrevet fra den estiske familiehistorien. Chris Kraus ́ kunne beskrevet anoreksi som ikke kapitalismekritikk, men det motsatte: et knefall for kapitalistiske skjønnhetsidealer.

I stedet har de levert hvert sitt originale bidrag til spiseforstyrrelseslitteraturen. Oksanen sitt bidrag er på et høyere nivå enn Kraus sitt – som kanskje er originalt også fordi det er litt far fetched. Men på hver sin måte løfter Sofi Oksanen og Chris Kraus spiseforstyrrelser ut av jenterommet, og inn i feltet for økonomi, historiske og politiske endringer, som bivirkninger av kulturen, og som kommentarer til kulturen. Den spiseforstyrrede har reist seg fra fosterstillingen og tørket tårene. Slikt blir det verdifull litteratur av.

Skrevet av:  Maria Kjos Fonn

Hentet fra filologens utgave #2 MAT

Foto: Håvard Bøhm