Oslos midtpunkt

I sentrum av Oslo, midt mellom den trafikkerte bygaten og skogen, lå en gråhvit blokk. Noen ganger føltes den som Oslos midtpunkt. Mellom uendelige gater og kvartaler, som foldet seg sammen i ulike mønstre og samlet avtrykk fra mennesker og biler som daglig passerte, satt den fast i strømningene fra jordskorpen. Jeg stod ved vinduet og så ut, mot den i det lyset som beveget seg langsomt ut av mørket, og pisket symmetriske striper langs veggen. Jeg tok meg en røyk og satte meg i vinduskarmen, tenkte at den bare ryggen min skapte en fin positur ut i rommet. Som et maleri, utstilte den noen få føflekker som ble større og flere jo mer man så på dem, arr og noen lyse hår.

Jeg lot øynene falle på menneskene som trampet forbi. Hver gang jeg blunket forandret synet seg, og etter noen minutter forsvant disse menneskene gradvis fra hukommelsen min. Støy fra passerende biler lagde ekko i vinduet, trikkeskinnenes gnisninger skrek ut i vinden. Jeg la hånden min på det ene øyet, skiftet til det andre, og lot øynene leke med den ellers ubevegelige bygningen på den andre siden av gaten.

De passerende forvillet seg inn i de endeløse gatene, inn i sidegatene, bak Joker, Kiwi, en kafe, i forsøk på å konkurrere med de trykkende nanosekundene. Menneskene minnet om animerte legofigurer plassert på et veiteppe, et slikt jeg lekte med som barn – fra femte etasje satt jeg og dirigerte dem i deres neste steg. Som et barn førte jeg dem rundt med de skarpe øynene mine, spredde dem til alle kanter, for så å hive dem fra meg.

En mygg summet rundt i rommet. Jeg slukket sigaretten og malte aske over vindusrammen, vendte ansiktet inn mot rommet, mot sengen. Det lå et avtrykk av en kropp på den hvite madrassen, lyse hår lå igjen på lakenet. Støv lagde en mur rundt sengekanten, som om støvet stod klart til å bre seg utover gulvet, leste og urørte bøker stablet seg langs veggen. Jeg satte føttene mot gulvet, beveget meg mot platespilleren hvor det lå en drøssevis av plater – noen fortsatt forseglet, andre misfargede. Jeg satte på Kim Hiorthøy – Melke og la meg ned på tregulvet, kjente det stikke mot huden mens jeg lot sangene spille. Råtne blader lå limt mot ruten. Rester av klær lå slengt utover gulvet, slik hadde de ligget helt siden starten på sommeren – som spor fra sommerens villmark. Jeg tittet opp i taket. En kald bris berørte bena mine, mobilen lyste opp og vibrerte i sidesynet.

 

*

 

Et par løse ark drev omkring i rommet – i utakt med musikken. Solen fjernet seg fra den lille luken i vinduet og nattlampen lyste opp sengekanten. Ruten fylte seg opp av regndråper, jeg gikk inn på badet og vasket meg i ansiktet; så på at vannet formerte seg i mikroskopiske dammer som rant nedover ansiktet mitt, og delte seg slik at noe vann rant ned langs den bare kroppen min og resten samlet seg i et hav i avløpet. Jeg gikk ut fra badet og bort til vinduet. Det var tomt i gatene. Jeg satte meg ned ved skrivebordet, følte meg ikke lenger usett.

Av Nada Tosinovic