Over deg, bål

Knitringen fra høyspentledningene flere meter over deg, mens du vandrer innover mot den tykkere delen av skogen. Lyden minner deg om knitringen fra et bål, disse sprekkelydene som oppstår når treet utvider seg i ilden, eller trekker seg sammen, du husker ikke hvordan det var. Om du står stille, lukker øynene og kun fokuserer på lyden, vil du kanskje tenke at himmelen står i brann. Du vil tenke at om du åpner øynene, vil du se et gyllent, vibrerende lys over klasene av bregner og den nakne blåbærlyngen. Om du vipper hodet bakover og flytter blikket opp, vil du se flammehavet som utspiller seg diabolsk over tretoppene. Du ser at trærne merkelig nok ikke tar fyr, de bare gløder, stadig rødere. Snart blendes du av de ville bevegelsene, de fosforhvite lysglimtene som oppstår idet en flamme skytes ut fra bålet og oppløses rett foran ansiktet ditt, som en pisk som akkurat ikke treffer. Et kaotisk syn, et sprakende spetakkel du aldri har sett maken til, som dekker hele horisonten, hele den vidstrakte flaten over deg, halvparten av din verden akkurat nå. En varme brer seg over kroppen din, du kjenner at det begynner å stikke i huden av heten som oser ut, som om varmebølgene har blitt spisse i formen. Øynene svir, men det finnes ingen røyk, bare lukten av røyk, lukten av rykende vedkubber krympet ned til kullsvarte steiner. Om du lukker øynene og legger håndflatene over dem, så lysshowet ikke trenger inn, hører du kun denne knitringen, små sprak og brekk. Knekkingen av greiner, flisete treverk som sprekker. Du står lenge og hører den nesten summende knitrelyden som aldri helt avtar.

En kjølig bris stryker deg plutselig over nakken. Du åpner øynene igjen, og ser at himmelen har fått tilbake sine blå valører og hvite penselstrøk. Foran deg står en grå og usjarmerende mast, med lange metalltråder som gnistrer over hodet ditt. De geometrisk utformede tårnene, som står oppstilt på rekke og rad i en sikkert allerede bestemt avstand fra hverandre, står i stor kontrast til skogens tilfeldige planteansamlinger. Her finnes forglemmegei blant et mosegrodd steinras, der borte har et tre falt ned i dammen. På den nakne roten brer slimsoppen seg utover på et nærmest sykelig vis. Du beveger deg bort fra masten og innover mot de tette trærne, der skogbunnen er dekket av tørkede, rødbrune barnåler, og røttene stikker opp som små fjellkjeder. Du hører ikke lenger gnistringen over deg, men lytter i stedet til fugler som snakker sammen, og suset fra elva.  

Av Thula Kopreitan


Thula Kopreitan (f. 1998) er redaktør i Filologen, og studerer litteraturvitenskap på UiO. Ved siden av studiene er hun frilansskribent for Subjekt og Kunstavisen. 

Fotografiet er av Clara Reeh (f. 1993). Hun er en dansk billedkunster, med atelier utdannet fra på Nørrebro i København. I 2019 ble hun utdannet fra Malmø Kunstakademi. Ved siden av sin kunstneriske praksis, arbeider hun på Copenhagen Contemporary og Morosum.

Tekst og bilde er publisert i Filologen #2-3/20 Fyr og flamme.