Sammen i Drammen

Ingvild Schade om kunsten å selge Drammen

Jeg møter Drammensforfatter Ingvild Schade (f. 1987) i hennes krypinn på St. Hanshaugen. Ingvild viser meg det hvitmalte rommet sitt, selv kledd i en smakfull grå ullgenser som rekker henne til knærne. Rommet har en svak duft av Drammen. Et kart over Afrika henger over senga, en fjær ligger i vinduskarmen. – Jeg trenger ikke å bo fint, sier Ingvild. – Jeg er en som skriver, bare jeg får skrive er jeg fornøyd. Mat og tak over hodet er alt jeg trenger for å skrive. Forresten elsker jeg mat, særlig tomat. Ingvild trekker fram en tomat fra lomma på genseren. – Jeg går alltid med en tomat i lomma, i tilfelle jeg blir litt småsulten. Vi går inn på kjøkkenet. Ingvild serverer svart kaffe og grønnkålsuppe laget fra bunnen av, ler og forteller at hun er forelska. Vi spiser og snakker og på veggen henger Frida Kahlo. Ingvild sier at hun er veldig opptatt av å nyte maten. Hun spiser sjelden restemat, hun lager nye retter hver dag. – Mat er bedre enn sex, sier Ingvild. Jeg nikker. Skriving er også bedre enn sex, mener Ingvild, som forteller at hun skrev førsteutkastet til Drammens rekordbok på tre uker. – Jeg sov nesten ikke i den perioden, det var en herlig tid, sier hun. I år er Ingvild Schade Oktober forlags eneste skjønnlitterære debutant – 2014 er definitivt et Drammenår.

Drammens rekordbok åpner med «kirketacos» organisert av altmuligmannen Reidar Larsen. Tacos er ikke Schades favorittmat, men skal lokke folk flest til kirken for å høre Reidars opplysende tale om hva Drammen er, hvem han er og hvor lite folk forstår ham. For eksempel forstår ikke søsteren, Aina Therese, ham. Aina Therese er Drammens eneste kvinne under femti uten jeksler. Heller ingen andre forstår Reidar, folk flest er ikke som ham. Men Reidar forstår dem. Folk flest vil ha gratis mat.

Reidar sier: «Er du i Drammen, er Drammen det hellige landet, ifølge Hegel!»

– Reidar ønsker å vise fram underklassen i Drammen, de vulgære og eksentriske, og inkludere dem i Drammens store Vi. Han vil oppheve skillet mellom fattig og rik, mellom normal og unormal og mellom ressurs og antiressurs, sier Ingvild. «Sammen i Drammen» er Reidars visjon, en visjon han forsøker å gjøre spiselig ved å sitere Hegel. – Reidar misforstår Hegel og snakker om syntese og fremmedgjøring og å finne seg selv. Han sier blant annet: «Er du i Drammen, er Drammen det hellige landet, ifølge Hegel!» Derfor trenger en ikke, hevder Reidar, å dra på pilegrimstur for å finne det hellige, treenigheten også videre – det er like usynlig i Jerusalem som noe annet sted. Så lenge drammenserne tror på Jesus – og på Reidar, er alt i orden. Samtidig som Reidar siterer Hegel, mener han at han overgår Hegel, og at han har forstått alt.

Jerusalem. Ingvild smiler lurt. Hun tar oss med inn i stua og viser oss det aller helligste i leiligheten sin – et meditasjonsrom under en køyeseng. Her finnes det Buddha-statuer, uroer som dingler og en plastblomst. Hun gleder seg som et barn til rommet er ferdig innredet, forklarer hun, men håper noen andre kan ta seg av det. – Hvis du vil kan jeg spå deg med englekortene mine, sier Ingvild, og kanskje du kan spå meg? – Ja, men hva med Reidar, spør jeg.

– Det ser ut som om du blir litt gira av å være Reidar, sier jeg. – Selvfølgelig, sier Ingvild, sier Reidar.

Ingvild forklarer at Reidar, som ble født oppå en spylevæskebrosjyre på en bilkirkegård, har hatt en litt trang start. Det er nok derfor han, i likhet med Schade selv, har et godt øye til Drammens utstøtte. Moren løp etter Reidar og søstra med kjetting, faren var fraværende, og maten måtte de slakte selv. På fritida red de på naboens kyr. Livet tok heldigvis en ny vending da den voksne Reidar fikk mulighet til å gå på skriveskole, begynte å kle seg i hvitt og ble forfatter av romanen Fravær i rom. Ingvild ler lenge. – Fravær i rom handler utelukkende om Reidar og knehasen hans. Det er en parodi på en selvhøytidelig norsk roman om menn som tenker masse svada som framstår poetisk.

– Hva liker du å lese? – Jeg liker å se på dokumentarer og film, og jeg liker rollespill. Jeg leser en del også, men jeg er ikke så høylitterær av meg. Det samme gjelder skrivinga. Når jeg skriver, skriver jeg for folk flest. Hegel er et lite unntak, men han blir til gjengjeld snudd på hodet. Min skriving er ikke basert på lesing, den er faktisk basert på teater. Jeg øver meg på å forstå de ulike romankarakterene ved å spille dem. Jeg sitter foran speilet og øver. Skal jeg være Reidar Larsen? Ingvild er Reidar Larsen noen minutter. Han er krakilsk og lykkelig, banker neven i bordet og synes jeg er fin på håret. – Sånn er det å være mann i Drammen i dag, sier plutselig Ingvild. – Reidar er et prakteksemplar, han tror han vet alt og blir veldig høy på seg selv. Det glitrer i Ingvilds øyne. – Det ser ut som om du blir litt gira av å være Reidar, sier jeg. – Selvfølgelig, sier Ingvild, sier Reidar.

Ingvild smiler forsiktig og sier at hun grugleder seg til boka hennes slippes, for hva vil familien, kritikerne, folk flest si? Jeg spår Ingvild i englekort, og det ser ut til at fødselen kommer til å gå bra; det blir terningkast fem i VG og blomster på døra. Krisen er avverget. – Jeg har bare noen få spørsmål igjen, sier jeg. – Fyr løs, sier Ingvild. – På hvilken måte skiller Reidar og Reidars familie seg fra den vanlige drammenser? – Kanskje gjør de ikke det, kanskje er de som folk flest. Og kanskje er det folk flest som er den mest abstrakte og uhåndgripelige størrelsen i romanen. Jeg tror ikke vi noen gang kommer til å bli ordentlig kjent med folk flest, men vi kan ane noe om dem gjennom de typene jeg skildrer. – Jeg synes både barn og voksne virker eldre enn de er, sier jeg. – Ja, roper Ingvild, når du sier det så er hovedpersonene i boka utpreget skrøpelige, de ter seg som gamlinger, med krum rygg, vansker med å forstå Internett, uten jeksler, og relativt trege. Ingvild liker dem alle sammen, uansett hvor usympatiske de er. – Jeg har blitt litt glad i Jan Beige, sier jeg.

– Jan er søt når han banner, sier Ingvild: «(…)fucka. Bloody fucka. Jehova lovah. Mother Ice. Bombadilla Life».

– Jan, ja, han er noe for seg sjæl, han er klønete og ganske aseksuell og veldig glad i London. Han har perfekt britisk aksent og er lett å glede, men oppfattes nok som litt trist. Han er hele tiden litt trist, selv om han har perfekte og styrtrike adoptivforeldre. De er forresten døde nå. Ingvild siterer fra boka der Jan oppdager at stesønnen Glenn har utlevert seg til avisa og er irritert: «Jan Beige knepper opp frakken, skreller frakken av kroppen, slenger frakken mot en stol som ikke tar den imot. Han strekker på halsen, klør seg på halsen, spaserer i sirkler rundt frakken, banner med perfekt britisk aksent: fucka. Bloody fucka. Jehova lovah. Mother Ice. Bombadilla Life». – Jan er søt når han banner, sier Ingvild.

Ingvild viser oss en tegning av Jan. Drammens rekordbok er illustrert av Ingvild, som både skriver og tegner ekspressivt, med enorm detaljrikdom og karakterer med selsomme ansiktsuttrykk. Ingvild tar tegningen videre på 2. året ved Einar Granum, etter skrivestudier ved Westerdahls i Oslo og ved Skrivekunstakademiet i Bergen. – Her har vi de to forsømte jentene som vokser opp på revefarm og så rømmer den ene, sier Ingvild og peker ned i boka si. – Og denne, denne skal du få av meg, du som interesserer deg sånn for skribleriene mine, fortsetter hun og rekker meg Drammens rekordbok. – Helt fersk fra trykken, sier hun og ler en verdensvant latter. Vi blir enige om å gjøre et nytt intervju når neste bok går i trykken. Og hva skal neste bok hete? – Drammens spåkoner, sier Ingvild, men trekker det raskt tilbake. – Det var en fleip, sier hun, og vinker meg av gårde. – Sammen i Drammen, roper hun etter meg. – Yes, I’ll be there…neste år i Jerusalem, svarer jeg fornøyd, setter meg på bussen og begynner å lese.

Av Maia K. Siverts