Selvkontroll er hard valuta

Maria Kjos Fonn, foto av Maia K. Siverts Maria Kjos Fonn, foto av Maia K. Siverts (2)

«When I Twerk with lots of dwarfs sometimes I feel like Miley Cirus. Otherwise I feel most like myself, with the limitations it gives me.»

Maria Kjos Fonn (24) fra Årvoll i Oslo, har fått massiv oppmerksomhet i forbindelse med bokdebuten sin. Novellesamlingen Dette har jeg ikke fortalt til noen kom ut på Aschehoug denne høsten, og har fått jevnt over gode anmeldelser, blant annet i Klassekampen og VG. Maria har gjentatte ganger blitt trukket fram som et forfattertalent. Anmelderne er enige om at hun skriver stilsikkert, poengtert og brutalt, og da særlig om unge mennesker. Maria makter, gjennom en blanding av galgenhumor og gravalvor, å formidle mekanismene bak unge menneskers seksuelle overgrep, stalking, vold og kleptomani. Vi blir særlig kjent med unge jenter, det er deres blikk på verden som dominerer. Jentene er intelligente, men labile. I de fleste av sine syv noveller skildrer Maria aggressive og tøylesløse jenter, og er dermed blitt invitert til å skrive innlegg i Aftenposten om jentevold i samtidslitteraturen, og til å snakke om jentevold i P2. Og nå når stormen er i ferd med å legge seg, fullfører Maria Aschehougs forfatterskole, engasjerer seg i Amnesty og tar religionsfag på Blindern.

 

Jeg møter Maria i hennes hjem på Bjølsen, der jeg blir servert vafler og svart kaffe. Maria har ikke mye røre, så det blir to vafler til hver. Hun har på seg en stilig svart kjole og på spisebordet ligger det en bunke bøker som hun «titter» litt i om dagen. Det viser seg at hun leser seg opp på bibelhistorie, jentevold og bitching. – Jeg forsøker å være oppdatert, sier Maria. Har du lest historien om Samson og Dalila? – Nei, er ikke oppdatert på bibelen, sier jeg. – Den bør du lese, jeg tror vi får beskrevet tidenes første oralsexscene, sier Maria. – Samson sover i Dalilas fang. – Artig, sier jeg, og smører syltetøy på vaffelen min. Maria spør hva slags spørsmål jeg har kokt i hop. Jeg smiler stort. Intervjuet begynner, leken leker seg selv.

 

MKS: Det går rykter om at du skriver jævlig morsomt. Og at samtlige karakterer er destruktive. Og selvopptatte. Og de forlater ikke åstedet med ære, de dør ikke med ære. Hva er det som er så morsomt med å leve på kanten, være fandenivoldsk og å spise opp bevismaterialet dersom du er «klepto«?

Maria: Det morsomme med å leve på kanten, er at det være morsomt. Du kan klare deg uten humor i et velordnet liv, men hvis du ikke har humor når alt går til helvete, er det bare kjipt. Galgenhumor er kanskje den viktigste humoren vi har, fordi den hjelper oss å holde ut.

 

MKS: En av hovedpersonene dine, hun i Småting, er kleptoman og tar kondomet fra mannen sin første gang de møtes, for så å få bruk for det senere på kvelden. Er stjeling mer morsomt enn galskap i liten skala? Hvordan vet hovedpersonene dine om deres galskap er «in» eller ikke? Hvordan blir relasjonen mellom han og hun påvirket av hennes stjeling?

Maria: Et spørsmål av gangen nå. For å svare på det siste, så blir mannen hennes mer og mer stressa av at hun stjeler, fordi de er småbarnsforeldre og har et liv å beskytte. Så han begynner å overvåke henne og ransake tingene hennes, og til slutt kan man spørre seg hvem det egentlig har klikka for.

 

MKS: Hvor viktig er penger for hovedpersonene dine? Hva slags klassebakgrunn har de? Har noen av dem foretatt en klassereise, og hva tror du de stemmer?

Maria: Penger er viktig for alle og hvis man ikke er klar over det, er det fordi man har nok. I novellen «Bare ikke aleine» er hovedpersonen alenemor, og hun sliter med å få det til å gå opp. Men i disse novellene er sosial kapital vel så relevant som økonomisk. Selvkontroll er hard valuta i dagens samfunn og så godt som samtlige av karakterene mine har dårlig med det. Dette gjør flere av dem til tapere.

Klassereise er nok ikke riktig ord, men det er viktig å understreke at karakterene mine, som skammer seg over det meste, har noe de er stolte av. Det kan være en kjæreste, et utseende, eller en jobb. Og dette er ting de for alt i verden ikke vil miste. Jo mindre du har, jo mer desperat opptatt kan du bli av å beskytte det, og det kan virke mot sin hensikt.

Hva de stemmer har de derimot aldri fortalt meg.

 

MKS: Hva gjør du når du er blakk? Hadde du lekepenger da du var liten? Ville du bli rik da du var liten? Hvor liten var du egentlig?

Maria: Når jeg er blakk, skrur jeg på sjarmen. Jeg har fortsatt lekepenger. Jeg var et veldig voksent barn, heldigvis gikk det over og jeg har tatt igjen siden.

 

MKS: Hva møtes de som står utenfor samfunnet og utenfor normalen med? Blir de ivaretatt?

Maria: For dårlig. Folk har fortalt meg at de gangene de har vært aller mest nede, har de blitt behandlet av hjelpeapparatet på det aller mest respektløse. Og det er jo selvsagt da man takler det dårligst. Det er også et voldsomt konformitetspress blant unge mennesker i dag, og det vil jeg tro kan gjøre det enda vanskeligere for de som ikke passer inn. Gjør noen det, forresten? Vi ser jo at psykiske lidelser blant unge mennesker, særlig jenter, øker i takt med kravene til streithet. Mange lever i den villfarelsen at de som får til mest, er de mest imponerende menneskene, men det å holde ut i en vanskelig livssituasjon, dag ut og dag inn, og på sett og vis få dagene til å gå, er vel kanskje langt mer imponerende.

 

MKS: Hvorfor er du feminist og hvorfor er boka di en feminist?

Maria: Jeg er feminist fordi jeg tror på full likestilling mellom kvinner og menn, og det er mye å ta tak i, særlig internasjonalt. Men boka mi er ingen feminist. Den tar faktisk ikke stilling til spørsmålet.

 

MKS: Hva slags mottakelse har boka di fått og hvordan er livet som debutant? Har du et godt forhold til redaktøren din? Hva skriver du på når debutantkjøret er over, tror du?

Maria: Jeg har fått veldig hyggelig mottagelse. Redaktøren min er super. Hvem vet, kanskje jeg har noen noveller på lur?

 

MKS: Hender det at du sammenligner deg med Knausgård, Toni Morrison, Audun Mortensen, Miley Cyrus, eller meg?

Maria: Når jeg twerker sammen med masse dverger hender det jeg føler meg som Miley Cirus. Ellers føler jeg meg mest som meg selv, med de begrensningene det måtte gi.

 

MKS: Hva slags spørsmål har du til Filologen? Har du et sitat om kapitalisme i ermet? Eller en seddel?

Maria: Spørsmålet mitt til Filologen er hva dere ville gjort uten hun gærne Maia. Jeg kan sitere Oscar Wilde: «Da jeg var ung trodde jeg penger var det viktigste i livet, nå som jeg er eldre, vet jeg at det er det».

Av: Maia K. Siverts