Av Even Teistung

0

Barnets lykke må skyldes uvitenhet om kroppens og begjærets irrganger.

1

Da M. spurte om jeg kunne skrive et essay rundt temaet «Sex» slo det meg, etter en tid, at det hele i og for seg er et fåfengt prosjekt; er det ikke absurd å skulle skrive, bruke ord, setninger, grammatikk og logikk, for å beskrive den delen av tilværelsen som i størst grad unndrar seg nettopp disse kategoriene? Skrift og sex har lite med hverandre å gjøre, skriften er nærmest seksualitetens antitese. Til tross for dette har sex, og følgelig seksualitet, vært et av, hvis ikke det store temaet, opp gjennom kulturhistorien: Lite interesserer (eller pirrer) så mye som den kunsten der seksualiteten tematiseres, være det film, litteratur, billedkunst. Til tross for den skisserte antitetiske stillingen oppleves det likevel som forståelig, enkelt grunngitt ved følgende: Seksualitet er overskridelse. At man ønsker å overskride sine kroppslige begrensninger er en grunnleggende erkjennelse, man forsøker med rus, med religion eller med seksualitetsutfoldelse – alt er variasjoner over ønsket om å oppleve noe mer, behovet for og trangen til å overstige den umiddelbare virkeligheten til fordel for en oppløsning i sansenes rike, en sensasjon ulik den daglige virkelighetens lede.

2

Imidlertid er det ikke til å benekte at seksualiteten er et tveegget sverd. Der den på den ene siden er den mest menneskelige siden i mennesket, et uttrykk for fellesskap, kjærlighet, ømhet og alt annet godt, så er den på den andre siden det mest banale, brutale uttrykket for basale begjær og dyriske impulser. Ved å omfavne et annet menneske, omfavner man samtidig dyret i seg selv. Nytelsen og  overskridelsen: Å trå ut av det menneskelige, å bli noe annet. Ønsket om å oppheve avstanden mellom selv og omverden må være en av de mest grunnleggende bestanddelene av det å være et tenkende vesen.

3

I essayet «Hvorfor jeg alltid hører på så trist musikk» skriver Stig Sæterbakken nettopp om hvorfor han alltid hører på trist musikk. Årsaken, mener han, og grunnen til at han mer enn noe annet forakter lystig musikk, ligger nettopp i menneskets behov for å erkjenne og å lengte etter det som ikke er for hånden. Der den lystige, glade musikken er selvfornøyd og tilfreds, er den melankolske, tungsinnede musikken på mange måter et uttrykk som peker mot noe mer, noe utenfor seg selv: I musikkens disharmoniske uttrykk finnes en harmoni som aldri oppfylles, som aldri åpenbares, og som lytteren lengter etter: «I hvert musikkstykke er det et musikkstykke, et vi aldri kommer til å høre, fordi det bare kan lokke på oss i kraft av sin utilgjengelighet, sin uoppnåelighet» (Sæterbakken, 226). Man trekkes mot det disharmoniske, det ødeleggende eller mørke for å skimte det som ligger skjult i mørket: Erkjennelse, kanskje overskridelse. Det ligger i menneskets natur, synes Sæterbakken å hevde, å søke overskridelsen i det mørket som finnes i oss. Seksualiteten kan, om man vil erkjenne den slik, være av de mørkeste kjernene i mennesket.

4

Hos den polsk-italiensk-franske forfatteren Guillaume Apollinaire (1880 – 1918) skisseres det, så vidt jeg kan se, to distinkte typer seksualitet. Apollinaire er en høyst erotisk forfatter, opptatt av kroppen, av lidenskapen og av kjærligheten, men også av Marquis de Sade og den moralløse pornografien. Den første typen seksualitet kan eksempelvis finnes i dikt XXXIII fra den posthume diktsamlingen Poèmes à Lou:
Mi aller kjæraste vesle Lou eg elskar deg
Mi kjære vesle skjelvande stjerne eg elskar deg
Kropp så herlig elastisk eg elskar deg
Vulva som pressar som ein nøtteknekkar eg elskar deg
Venstre bryst så rosa og så skamlaust eg elskar deg
Høgre bryst så ømt roseraudt eg elskar deg
Høgre brystvorte med farge som uferdig champagne eg elskar deg
Venstre brystvorte som liknar kulen i panna på ein nyfødd kalv eg elskar deg
[…] (Apollinaire, 1998: 89)
Hos Apollinaire, poet, er den elskedes kropp objekt for endeløs, lidenskapelig beundring. Diktet fortsetter på samme måte over totalt 27 verselinjer, der nærmest hver eneste del av kroppen separat blir mål for grenseløs romantisk tilbedelse: Lous kropp blir et tempel diktjeget trår inn i for å be. Kroppen blir i så måte et romantisk-fetisjistisk symbol på overskridelsen, men til tross for den poetiske disseksjonen av kroppen er det mennesket Lou som til sist står som gudinne over kroppens alter: «Å vesle Lou eg elskar deg eg elskar deg eg elskar deg». Apollinaires lyriske erotikk er nært knyttet den sublime kjærligheten, den dypt mellommenneskelige følelsen av lidenskapelig begjær og berusning; diktet er et livsbejaende utrop og en hyllest til seksualiteten mellom mennesker.

5

Apollinaire har imidlertid flere sider: I romanen Les onze mille verges (bokstavelig «De elleve tusen staver/pikker», feigt oversatt til En amorøs reise) berettes det om den rumenske «arve-hospodaren» Mony Vibescu («Vit-baise-cul»: «Pikk knuller rumpe»), som går lei av livet i Romania og dermed drar til Paris for å bestige så mange pariserinner som mulig. Reisen tar ham gjennom store deler av sentral-Europa, og Mony og følgesvennen (og voldtekts- og drapsmannen) Cornaboeux blandes inn i obskøne orgier, komplotter og kriger, som i de aller fleste tilfeller ender i gradvis eskalerende seksuelle utskeielser, være det i form av drap, pedofili, skatologi eller incest (og helst flere av disse kombinert). For leseren kan det være vanskelig å se forbi den ekstreme pornografiske brutaliteten (som når Cornaboeux vikler en kvinnes tarmer rundt kroppen etter å ha dratt dem ut gjennom vulvaen hennes), men som et portrett av menneskelig grusomhet og dens forhold til seksualiteten og begjæret etter sensasjon er boka en obskøn bibel. Det er mye interessant stoff, men spesielt én episode er av interesse: På et tidspunkt er Mony aktiv i den russiske hæren under krigen med Japan i 1904-1905. Under en beleiring drar han, som seg hør og bør, på bordell, der han stifter bekjentskap med en ung, japansk prostituert, Kilyému. Han ber henne fortelle sin historie, og hun forteller i blomstrende språk om sitt første samleie, da hun ble voldtatt av fetteren sin. Etter flere håpefulle (men nedslående) episoder forteller hun til sist om møtet med Egon, tyskeren hun elsker og som solgte henne til prostitusjon for deretter å stikke av:

En dag tok vi båten, han førte meg til Shanghai og solgte meg til en horemamma. Så gikk han sin vei, min skjønne Egon, uten å snu seg, og etterlot meg i håpløshet, sammen med kvinnene i bordellet som lo av meg. De lærte meg yrket grundig, men når jeg har tjent mye penger skal jeg dra min vei, som ærbar kvinne, ut i verden for å finne min Egon, føle lemmet hans i vulvaen min enda en gang og dø mens jeg tenker på de rosa trærne i Japan. (Apollinaire, 2003:113)
Kilyémus beretning om forholdet står i grell kontrast til romanens øvrige innhold; der Mony er symbol på det brutale begjæret etter ren nytelse, er Kilyému, ironisk nok, romantiker og forgapt i mannen som solgte henne. Hennes syn på erotikken er gjennomsyret av patos, underkastelse og svermerier, til tross for den brutale behandlingen hun gjennomgår. Hun kan på mange måter leses som en parodi på Apollinaires ekstatiske diktjeg, som en virkelighetsfjern opphøyer av romantikk og elskov i sterk kontrast til Monys ekstreme hedonisme. Det går med Kilyému som det må gå. Midt i beleiringen dukker Egon opp, og Mony beordrer straks hans straff og henrettelse: «De vil bli rævpult, siden De liker det så godt, av soldatene som tok Dem til fange, og deretter vil De bli spiddet på stake» (Ibid.: 115). Mens straffen gjennomføres blir Kilyému hentet, og mens Egon sitter på jernstaken og sakte gjennombores, blir hun løftet opp og plassert på hans erigerte penis. Den ultimate overskridelse finner sted idet Egon får utløsning og dør i samme øyeblikk, den lille og den store døden forenes for den nytelsessyke. For Mony, derimot, gjenstår en siste ekstase:

– Jeg har oppfylt dine ønsker… I dette øyeblikk blomstrer kirsebærtrærne i Japan, elskende går seg vill i den rosa snøen av fallende kronblader.

Og så siktet han med revolveren og smadret hodet hennes, og hjernen til den lille kurtisanen sprutet opp i ansiktet på offiseren, som om hun hadde villet spytte på bøddelen sin. (Ibid.: 117-118)

6

Kilyému og Mony Vibescu er, tross sine forskjeller, to sider av samme seksualitet, og kan, tross romanens parodiske og høyst overdrevne fremstilling, kanskje si noe grunnleggende om seksualiteten slik man opplever den. Romantikkens død har mange ganger vært annonsert, og for Kilyému er det kanskje like greit; i en verden basert på nytelse og seksualitet som konsum, slik som den Apollinaire fremviser, har ikke kjærligheten noen plass. Kilyému er en urealistisk dagdrømmer; Mony Vibescu er realist og hedonist, han tar for seg av virkeligheten, innkasserer den nytelsen han kan få, og krever stadig sterkere sensasjoner for å stimuleres. Resultatet av den konstante forskyvningen av overskridelsesmulighetene er logisk: Den rene nytelsen og den rene destruksjonen går hånd i hånd. At orgasmen omtales som den «lille døden» er symptomatisk, det er en kortvarig overskridelse, en bevegelse ut av kroppens umiddelbarhet og inn i selvutslettelse. Mony går under fordi han ikke får «bevist [sin] lidenskap tyve ganger på rad», han henrettes og nyter det.

7

Les onze mille verges er, kan man tro, på samme tid en hyllest til og en parodi på den franske erotiske libertiner-tradisjonen etter Marquis de Sade (som Apollinaire skal ha omtalt som « den frieste sjel som noensinne har levd»), og er neppe ment spesielt alvorlig; det spekuleres i at romanen ble skrevet med hensyn til forfatterens skrantende økonomi. Likevel forteller den noe om forholdet mellom seksualitet og destruksjon. Som Sæterbakken påpeker trekkes mennesket mot det mørke og disharmoniske, mot overskridelsen og nytelsen, mot det onde potensialet i oss selv, den brutale, egoistiske selvtilfredsstillelsen, som i siste instans leder til utvisking og intet. Man skulle tro vi alle ville gå under, men det gjør vi altså ikke. Hvorfor ikke?

8

Det er nærliggende å tro at nytelsen, for det generelle mennesket, innehar en slags selvregulerende funksjon: På samme måte som alkohol og fyllesyke er det gitt at for mye nytelse annullerer nytelsen. Om man oppsøker den største nytelsen vil man nødvendigvis gå under. I kulturhistorien er det dessuten mye som tilsier at det tross alt finnes noe mer ved seksualiteten enn nytelsen. Poet-Apollinaire viser dette i den ekstatiske kjærlighetserklæ ringen til Lous kropp, der kjærligheten som sådan gjennomsyrer hvert enkelt ord. Fra skyttergraven, der Apollinaire sannsynligvis skrev diktet, skinner det fram hva som er essensen av hans lidenskap: «Eg elskar deg eg elskar deg eg elskar deg», skriver han, og sexen er en sublimering av det rene begjæret, den er på samme tid kroppslig og metafysisk, en overskridelse i egenskap av å være noe mer enn rent begjær; den er ikke destruktiv, men tvert imot livsbejaende. At Kilyému går under i Les onze mille verges er logisk; at hun er den eneste karakteren i romanen med et snev av menneskelighet ved seg bevitner imidlertid at noe i hennes vesen er gjenkjennelig og grunnleggende menneskelig.
9

Igjen er man på det punktet der det viser seg vanskelig å finne ord: Å destillere sex i språk gir i beste fall en viss grad av innsikt, i verste fall dårlig litteratur. Likevel fortsetter man å forsøke å overskride språkets grenser i lidenskapens tjeneste. Å opphøye sexen på denne måten kan oppleves poengløst, men til syvende og sist er det vanskelig å sette ord på en erfaring som i høyeste grad er kroppslig, og på sitt vis uten språk; Apollinaire kommer langt i beskrivelsen av begjærets og ondskapens sammenveving, men om den metafysiske, lidenskapelige kjærligheten stokker ordene seg, han kommer til et mantra, men ikke lenger. På sitt vis kommer Sæterbakken fram til en lignende, om enn aseksuell erkjennelse: Den at kunstverket, og litteraturen, i siste instans er et forsøk på å dekke over, og samtidig å synliggjøre, det språkløse, det stilltiende, den totale, utopiske overskridelse. I så måte blir det, som en nødvendig viderefølgelse av Sæterbakkens opphøyelse av den melankolske musikken, nærliggende å trekke inn Joy Division, et band sjeldent knyttet til seksualitet og erotikk, for å understreke den innledende påstanden om absurditeten ved å skrive om sex:

No language, just sound, that’s all we need know
to synchronise love to the beat of the show

10

Sex er utenfor språket. Skriften er et fåfengt, men essensielt forsøk på overskridelse.

Litteratur
Apollinaire, G. (1998) Den melankolske vaktposten. Overs. Ragnar Hovland. Oslo: Det
Norske Samlaget.
Apollinaire, G. (2003) En amorøs reise (Les onze mille verges). Overs. Ragnar Hovland.
Oslo: Kagge forlag.
Curtis, I. (2014) So this is permanence. London: Faber & Faber.
Sæterbakken, S. (2001) Det onde øye. Oslo: Cappelen Damm.