Nå for tida er det en avstand mellom oss. Tida vi har er begrensa til telefonminutter, en og annen helg. Ved skrivepulten stirrer jeg inn i vinduet og mørket utenfor: jeg ser meg selv, øynene mine er doble, og jeg finner fram minner, som for å utvide flata vi møtes i, holde den åpen, tilgjengelig.
Vi strammer skøytene på beina og glir i lange tak over vannet. Det knistrer, hule klunk for hvert tak, dette er unntaket som sjeldent kommer: snø og så sprengkulde gir blank is, kanskje med bobler i. Isen: et helt nytt område å bevege seg på om vinteren, ikke hver, derfor er dette vinterdrømmen.
Fort over flata, hakket raskere enn jeg egentlig våger. Runde på runde rundt den lille øya, vi går om kapp og jeg vinner selv om du har lengst bein. For du har ikke gått på skøyter før, i beina mine sitter barndommen: å våge seg utpå isen, først innerst i bukta, så lenger ut, og så rundt øya.
Jeg beveger meg over flata fra vika til råket, elveutløpet, den mulige bristen: jeg dras ditover. Jeg kjenner meg som en morken trestokk og går i oppløsning på innsida av hjernebarken. Bak øyeeplene bor det innvendige vannet: tårer som har sildra innover, trukket gjennom vevet, fjerna trekkene fra ansiktet, jeg ser det i vinduet. Jeg lar det som må være ensomt komme, men du følger etter meg, hoier etter meg, og jeg klarer å snu i tide.
Gnistr. Skarpe egger, blank flate, på vei tilbake til øya. Et langtak fester seg i en smal sprekk og jeg faller på isen med et dunk. Du kommer, legger deg ned ved siden av meg. Vi blir liggende og stirre på en fastfrosset fisk: et frosset øyeblikk, langvarig betraktning. Isen buldrer, men den sprekker ikke, den setter seg.
Når det er sommer: Vi svømmer rundt i hinna, møtes der, deler overflate med tjernet. Ser landskapet herfra: som en frosk, eller vannet selv, det er her vi observerer fra, som en del av elementene. Fra vårt felles sted. Og alt er tett på.
Vann mellom tærne, i tak bortover, sakte, svømme rundt. Vi treffer ikke en eneste fisk, en eneste frosk, men de er nesten nær tærne hele tida. Vi besøker vannliljene i vika: bein blant slyngende stengler, tær mot mudderbunn uten feste, før vi svømmer til den andre sida for å ta på fjellet og skrape på det bløte og hva kan dette bety.
Vi oppløses som følge av osmose og når sola skinner på vannet, ligger vi på ryggen i stor utstrekning: vannet og vi og hverandre deler hinne og alle solstrålene treffer.
Foran vinduet ser jeg bare meg selv og neste gang jeg ringer, vil jeg fortelle om denne leiken, disse tankene, og jeg ber deg bestemme hvilke ord som beskriver romjulsdagen, sommerdagen, og hvilke ord som beskriver oss.
Av Ulla Svalheim
