VI SØKER TEKSTER OG VISUELLE BIDRAG TIL NR. 2/21: VENTE

Den ventende tilstanden forsterker nåtidens status som forganger til fremtiden; vi vet at for hvert sekund som går, er vi nærmere det vi venter på. Vi gleder oss eller gruer oss, intenst. Venting er passiviserende, fordi man blir objekt for en situasjon man ikke kan gjøre noe med. Av og til vet man ikke hva man venter på, og uforutsigbarheten vekker angst. I Becketts «Mens vi venter på Godot» har ventetiden ingen ende, noe som konfronterer oss med at det man venter på kanskje aldri vil komme. I boken «Samtalememoarer» sier forfatter Suzanne Brøgger: «Kvinner er liksom skapt til å vente», i forbindelse med svangerskap. Ventetid kalles ofte dødtid, noe som tyder på et prioritert tidssyn. Er ikke ventetiden like verdifull som all annen tid?

I disse tider – og alle vet hva man sikter til når det formuleres slik – preges vi av venting som aldri før. Vi venter på vaksinasjon, nye konferanser, nye restriksjoner. Vi venter på gjenvunnet kontroll over situasjonen, at verden skal åpnes og at gamle tilbud skal gjøres tilgjengelige. Vi venter på at livet skal begynne igjen. Men hva gjør vi i mellomtiden? Også under en verdenskrig var man nødt til å fortsette å leve og skape, selv om ingen visste når det vanlige livet skulle returnere. Tillater vi oss seg selv å krympe og blekne i ventetiden? Er angsten, og følgelig handlingslammelsen, en uunngåelig konsekvens av ventetidens passiviserende mekanisme? Eller finnes det metoder for å bryte ut av ventingens grep?

Vi tar i mot bildeserier, dikt, dramatikk, essay, fotografier, illustrasjoner, kortprosa, malerier, noveller, romanutdrag, hybrider og alt imellom.

Send bidrag til filologen@filologen.no innen 22. april.

Foto: Shao Feng, ATLATL waiting hall i Shanghai