Av Mario Araya
Du går ned en smalere gate, mellom balkonger og vindu som står på vidt gap og leder inn i mørke hverdagsrom. Klesplaggene henger til tørk over liner, mellom rekkverkene og vindushaspene som står overfor hverandre. Den nesten umerkelige vinden får tøyet til å valse. Mellom to tørre, hvite truser henger en blå trøye litt tyngre, som blander seg inn i en uuttømmelig, blå himmel. Til tross for de få meterne ned til bakken, kan man vanskelig forestille seg lyden oppe ved kleslinene. Den lette luftdansen spalter opp himmelen og livet i skyggene nede på gaten; den er bevegelig, men stillfaren. Brosteinen er lun fra solen, det er den du går på. Støvet i gatene hviler i sprekkene, slik det har ligget og samlet seg opp siden sist gang det regnet. Når det var, vet du ikke, du var ikke her da.
I fem-tiden begynner varmen beskjedent å slippe taket, liksom forbeholdent, som om formiddagen henger igjen i alt du sanser. Huden din er enda varm, radioen knitrer i en kiosk. Et bord slås ut. Lydene flyter inn i hverandre, og skrittene dine, etter at du forlot havnepromenaden, hvor du satt på en benk med det ene øyet lukket, for bedre å kunne peke omtrentlig ut plassen du lå om formiddagen, føles som om de tilhører det ene og samme rommet, avgrenset fra hav og lys; et dimmet, tørt rom hvis romfølelse ytterligere forsterkes av bygg og skygger som omkranser en og berører hverandre. Der er en kafé der nede og du setter deg på en krakk og bestiller et glass plommevin. Du observerer bevegelsene i gaten, og med svært liten kraft synker inntrykkene inn, løfter du glasset, lukker du øynene.