Tekst 1
Jeg fyller de store lærstøvlene med ullsokker og ekstra såler. Vokser i høyden, jeg går på et ekstra lag hud og lær langs gatene. Håret blir mørkere, skyene villere, veien smalere, vi fylles opp av løv og asfalt.
Vi, byen.
Det blåser hver dag, varm vind, det passer ikke,
Vi burde fryse allerede,
Vi burde trekke inn.
Vi er fortsatt ute, legger ut duftspor til hverandre, som bier.
Bier snakker sammen uten ord. De flyr ordløse kart til hverandre som leder fram mot nektar og sol. Vi, ute i byen, flyr kart til hverandre om mat og kjærlighet. Vi følger etter dem som fryser på sykler og vi stopper for å se inn i fremmede leiligheter.
Jeg ser en tildekket kvinne gå nedover veien. Blikket hennes er mørkt og hardt, hun holder om en hvit handlepose uten logo, hun er selv uten logo. Den kraftige vinden tegner opp formene av en fyldig kvinnekropp, hun holder det blå, glatte stoffet vekk fra brystet for ikke å vise fram det runde og myke, men jeg har sett henne, jeg har sett hvordan stoffet samles i skrittet hennes, hvordan det blå omfavner hoftene og lårene og jeg ser etter henne med samme blikk som en mann.
Tekst 2
Elefant
Vær en elefant med meg.
Vær snabel, vær de fire
tunge føttene gjennom markedet.
Vær den ru huden mot kasser med krydder
vær skarp timian, vær revet chili.
Vær lær, vær porer fylt
av vann og gispende kvinner.
Vi skal rage over massene,
vi skal duve stille over skrikende menn
og dyre agurker.
Vær en elefant med meg.
Vær de mange kiloene på rød sand,
vær kalde fotavtrykk i søtt blod.
Vi skal gå gjennom kuleregnet med en ryggrad av elfenben,
vi skal knele foran de gamle mennene,
vi skal selge tepper i moskeene
og rope i rør av hud mot himmelen.
Vær en elefant med meg.
Vær tiden som kommer tilbake
i de mørke øynene,
vær den tunge halen,
den lange urviseren,
de korte timene.
Av Ida Frisch