vi kler oss i tynne jakker, skjerf og joggesko det er vår
og grenene på trærne strekker seg
knokler mot en rød eggeplommesol

vi følger stien
og jeg føler meg som en kniv
skjærende inn i en bløt tomat
jeg ønsker å si deg
at føttene føles både tunge og lette om hverandre
jeg ønsker å peke rundt meg
et landskap av grønt
men jeg vil ikke tiltrekke oppmerksomhet
så jeg sier ingenting
i stedet merker jeg trærne: tildekkede
som høsten før hadde nyst seg nakne
og forblitt sånn i flere måneder
vi går opp kjærlighetsstien
forbi huldrastatuen
og stadig veksler føttene
lett, tung, lett
så kommer det en mor og et barn mot oss
moren holder hånden til datteren
de går ned trappen
og idet vi nærmer oss dem snubler jenta
kroppen tar formen til et rovdyr
pekende frem
håndflatene og kneskålene først
ivrig etter å møte grusen
hårfestet i hodet trekker munnvikene, nesen og øynene til seg trekker i fiskekrokene som tidligere hadde holdt ansiktet på plass drar dem til seg
slik at ansiktet ikke etterlates noe valg –
det revnes til en grimase
og så bare ligger hun der
gråtende
før moren skiller henne fra grusen
og eggeplommen klekkes
og maler henne rød