Mellom asfalt og brosteiner dukker de plutselig opp. De små gullbelagte messingfirkantene med navn og årstall. Kanskje haster du forbi uten engang å legge merke til dem. Kanskje registrerer du dem i en brøkdel av et sekund, men er for travel til å ofre dem en ytterligere tanke. Eller kanskje du stopper opp. Leser navnene og årstallene, løfter hodet opp mot bygården som er foran deg, smaker litt mer på navnet du nettopp har lest og tenker at her – akkurat her – bodde en person som ikke lenger er.
Det gjør jeg.
Hver eneste gang jeg ser den lille gullfirkanten som er trykket ned i asfalten stopper jeg opp. Noen ganger hender det at jeg oppdager noen jeg aldri før har sett, men ofte leser jeg de samme navnene og de samme årstallene om og om igjen. Og hver gang løfter jeg hodet opp mot bygården, trekker pusten og forsøker å forestille meg hvordan det var å bo her. Akkurat i denne bygården, i denne gaten, i denne byen.
Hvilke lukter eksisterte her da du bodde her?
Hvordan hørtes bylarmen ut?
Hvilke tanker hadde du da du gikk ut av inngangsdøren?
Bare i hovedstaden finnes det 196 gullbelagte messing-firkanter. Eller snublesteiner som de jo heter. De skal minne oss på at mennesker som deg og meg har eksistert. Akkurat her. De skal få deg til å tenke over hvor urettferdig livet kan være. At man noen ganger kan være på feil sted til feil tid. Hvilken rett har noen til å komme inn døren i ditt hjem, i din by, og bestemme at nå er det hele over? Hvilken rett har noen til å hevde at andres liv er mindre verdt enn ens eget?
Anna Kermann (23) i Thorvald Meyers gate 37.
Anna Rebekka Bodd i Calmeyers gate 1.
Arne Willy Steinsapir (5) i Bjerregaards gate 68.
David Isak Bermann (44) i Geitmyrsveien 27.
Ellinor Miriam Meiran (5) i Rosenborggata 15.
Harry Steinmann (23) i Solveien 112.
Ida Gorvitz (26) i Arups gate 2.
Kathe Rita Lasnik (15) i Hertzbergs gate 7B.
Karl Levin (55) i Iduns gate 2.
Mirjam Oster (24) i Collets gate 10B.
Ruth Maier (22) i Dalsbergstien 3.
Sigrid de Lemos (59) i Odins gate 19.
12 navn av i alt 772 norske jøder som ble deportert til tyske dødsleirer i 1942 og 1943. Tolv ulike skjebner som til slutt fikk samme skjebne. Navn som for alltid vil eksistere side om side med regnvåt asfalt, under høstløv eller snø, og som skinner litt ekstra de gangene solen titter frem. Ingen av de tolv menneskene kom tilbake til sine hjem. Aldri igjen skulle de åpne vinduet i leiligheten de bodde i for å høre larmen fra byen utenfor. Aldri igjen skulle de vri om nøkkelen i inngangsdøren. Aldri igjen skulle de oppleve det å være.
Av Malini Gaare Bjørnstad
Publisert i Filologen #1/2-17 BYEN
