Han tok med seg Belgia Fra Liège, han tok med seg det belgiske regnet, tungsinnet og den kullsvarte sorgen til en by der alt før dette var lett, (trodde han), han brakte med seg elven, det stille, dype vannet i selv det simpleste glass, kirkespirene en måtte være forsiktig for ikke å tråkke på, en…
Fødselen er kun vellykket om avkommet er en farge (rød, blå), noe sansbart (hud som lukter søtt, forsiktig, varm stein nesten glatt under føttene) og en plutselig sprengende vitalitet (varm i brystet, virkelig varm) (en hånd over –). Iiii- ntellektualiteten – – vil slukke alt liv, Heraklit skrev panta rhei, som har betydning…
Når jeg forsøker å gripe et bilde, snur det: Veien drar mørket etter seg, er en handling i distansen. Jeg vil ikke låse meg til et bestemt punkt. Å røre ved betyr å bli påvirket. Gå inn i dypet! Hånden som fatter bildet, er varm. * En salme som er kaprisiøs, mister tegnene om natten….
Da hun gikk inn på morens rom oppdaget hun en tegning hun selv hadde lagd som barn, den hang på veggen over sengen. Midt på arket var det tegnet et tre som strakte seg helt opp til himmelen. Mønstret i barken på treet var detaljrikt og presist gjengitt, og grenene dannet et omfattende nettverk. Av…
Jeg vokste opp i leilighet, i blokk, i by. Aldri stille, alltid mas, aldri fred å få satt på takterrassen i lange sommernetter, fletta blomsterkranser, fingre, latter, lepper pusta eksos, tok banen, Bugg og bussen pekte asiatiske turister mot Sinnataggen lærte å si ”check out his crotch”, løpe som gale før brynene deres møttes. Poser…
I sentrum av Oslo, midt mellom den trafikkerte bygaten og skogen, lå en gråhvit blokk. Noen ganger føltes den som Oslos midtpunkt. Mellom uendelige gater og kvartaler, som foldet seg sammen i ulike mønstre og samlet avtrykk fra mennesker og biler som daglig passerte, satt den fast i strømningene fra jordskorpen. Jeg stod ved vinduet…
Jeg husker mørkerommet i kjelleren, og åssen det aldri var helt mørkt, men med et svakt, rødt lys som nesten ikke var et lys i det hele tatt. Jeg husker pusten, det tunge nærværet av noen andre i det rommet, at bare én person i tillegg til meg sjøl plutselig føltes farlig, men at flere…
Tekst 1 Jeg fyller de store lærstøvlene med ullsokker og ekstra såler. Vokser i høyden, jeg går på et ekstra lag hud og lær langs gatene. Håret blir mørkere, skyene villere, veien smalere, vi fylles opp av løv og asfalt. Vi, byen. Det blåser hver dag, varm vind, det passer ikke, Vi burde fryse…
Nå for tida er det en avstand mellom oss. Tida vi har er begrensa til telefonminutter, en og annen helg. Ved skrivepulten stirrer jeg inn i vinduet og mørket utenfor: jeg ser meg selv, øynene mine er doble, og jeg finner fram minner, som for å utvide flata vi møtes i, holde den åpen, tilgjengelig….
Vannet som bare ligger der. Brua over vannet, og bilene over brua. En stadig bevegelse i det stille. Hver natt lytter jeg til samtaler utenfor vinduet. Jeg ligger i en strøm av stemmer og sier ingenting, ser på skulderen min i mørket og på lyset i taket, den stripa av lys som legger seg på…