Av Ole Kevin Rodberg. Originalt publisert i #3-25 GJENSYN. Kommentert av Mabel Alexandersen.
Kommentar av Mabel Alexandersen:
Ordet «gjensyn» har nok like mange mulige tolkninger som fortolkere. Gjensyn med en hendelse, en person, en følelse, et konsept. Eller, som i teksten til Ole Kevin Rodberg, gjensyn med et kort øyeblikks uskyld før verdens grusomheter skyller over oss. Et gjensyn med barndommen, naiviteten, og de syv sekundene av uskyld og uvitenhet. Et gjensyn med frihet. Gjensyn med den dystre følelsen du konstant forsøker å skyve unna, men som alltid er der. Melankolien og mørket er gjennomgående i teksten, men det samme er friheten. Om ikke annet, friheten til å ta livet og skjebnen i egne hender. Og dette bildet som stadig kommer tilbake, om sekunder, sju sekunder, som minner oss om flyktigheten ved hvert øyeblikk, det arbitrære ved valgene vi tar og konsekvensene de får. De sju sekundene føles som en nedtelling til noe som aldri skjer. De sju sekundene med frihet som aldri kommer tilbake, men som vi vier livet til å oppsøke.
Sju sekunder på å leve, sju sekunder på å dø.
Eder og galle
Ole Kevin Rodberg
Sju sekunder. I 1996, da jeg var åtte år gammel, hørte jeg sangen «Seven Seconds» av Neneh Cherry og Youssou N’Dour bli avspilt på radioen. Etter sangen snakket radioverten om betydningen av låttittelen. Verten kunne fortelle at disse sju sekundene handler om de første øyeblikkene i et menneskes liv, hvor barnet ikke kjenner til verdens grusomheter, i løpet av de første sju sekundene er vi frie.
Tjue år senere, i juli 2016 var jeg deprimert, trolig etter å ha blitt kjent med noen av verdens grusomheter, og jeg forsøkte å forsone meg med hvordan verden og livet er. Jeg var en treg elev, da jeg var deprimert på fjerde året. Til tross for hvordan jeg hadde det, fant jeg stadig på ting å gjøre. Det var et typisk depresjonstips jeg hadde tatt til meg; hold deg selv og tankene opptatt.
De ulike prosjektene fikk tiden til å gå, og ikke bare gå, men depresjonen ledet meg også til negative tanker som fikk meg til å føle meg stadig dårligere om meg selv, slik ble ulike prosjekter et helsemessig verktøy, da de på et vis erstattet noe av de negative tankene. Det var alltid et neste prosjekt på lista, noe å våkne opp til. Jeg gjennomførte ikke disse pliktmessige prosjektene i lykkerus, men jeg tror de reddet meg fra mye ulykkelighet, som jeg allerede hadde erfart at en dautid ville påføre.
Blant prosjektene var å se samtlige filmer fra boken 1001 filmer du må se før du dør, samt å lytte til samtlige album fra 1001 album du må høre før du dør. Disse listene ble gjennomført etter et par år, og nå hadde jeg funnet et nytt prosjekt: Se konserter med favorittartistene mine, før enten jeg eller dem dør. Det var derfor jeg nå befant meg i sjette etasje av et kjedehotell i Lisboa.
To av favorittbandene mine, Arcade Fire og Radiohead, hadde jeg nå nettopp sett på en musikkfestival i Portugal. Dessverre, for å lindre depresjonssymptomene, hjalp det også med alkohol. Alkoholen hjalp kun der og da, men der og da hjalp. Jeg drakk hver eneste dag på den fire dager lange musikkfestivalen, hvor jeg helte nedpå de portugisiske ølene Super Bock og Sagres.
Nå nærmet Lisboaoppholdet seg slutten, og i morgen tidlig skulle et Norwegian-fly frakte meg hjem til Norge. Jeg måtte bare komme meg gjennom siste kveld her på hotellet, men nå var ikke lenger alkoholen en venn.
Når man drikker, nummer alkoholen ut amygdala, emosjonssenteret i hjernen, og all angst og nerver forsvinner i rusen, men når alkoholen er ute av kroppen, tar kroppen igjen all skjelvingen og frykten som skulle ha funnet sted mens hjernen var nummet ned. Nå tok hjernen igjen for fire dager med angst, som førte til at jeg skalv i frykt på hotellrommet.
Jeg maktet ikke å gå ut og se folk i øynene, da trengte jeg alkohol, slik at den sosiale angsten ikke var overbærende. Depresjonen får meg til å føle meg underdanig, og et blikk eller en kommentar, som jeg tolket i verste mening, tålte jeg rett og slett ikke.
Alkoholen hjalp i slike situasjoner, den fikk meg til å glemme underdanigheten. Jeg prøvde, det skal jeg ha, ved å åpne en boks Sagres i minibaren, som jeg styrtet nedpå, men kroppen sa nei, på sin måte og jeg begynte å blø neseblod. Dette hadde skjedd før, og jeg googlet hvorfor det skjedde: Om man drikker for mye alkohol, blir alkoholinnholdet i blodet så vesentlig at blodet blir så tynt at det renner ut der det finner åpninger.
For å stoppe blødningen, stappet jeg en dott dasspapir oppi det venstre neseboret, og satte meg ned på sengekanten igjen. Her var jeg stuck, edru, på et hotellrom i sentrum av Lisboa, i sjette etasje, edru og angstfull. Jeg satte fra meg ølen, og tok heller tak i fjernsynskontrollen og slo på TV-en, hvor finalen i fotball-EM mellom Portugal og Frankrike skulle sparkes i gang.
Utenfor hotellet fantes et torg, her var et folkehav, hvor kanskje tusen mennesker var samlet for å følge kampen på en gedigen storskjerm. Jeg kunne høre spenningen stige opp fra folkemengden, og inn gjennom hotellvinduet til høyre for sengen, og jeg frydet meg over at jeg ikke befant meg nedi folkehavet.
Eller kanskje ikke frydet meg. Innerst inne misunnet jeg dem, over at de hadde noe å glede seg over. Det hadde ikke jeg, og derfor bygget det seg opp en misunnelse som vippet over i forakt og hat. Jeg hatet de portugisiske supporterne, de dumme jubelbrølene og de latterlige Cristiano Ronaldo-sangene.
Ikke at jeg likte Franskmenn noe mer, jeg hatet begge like mye. Inni meg håpet jeg at ingen av dem skulle vinne. Og lenge så det slik ut, kampen ble en stillingskrig.
Merkelig nok var TV-en min flere sekunder foran storskjermen på bakken, faktisk hele sju sekunder. Det forstod jeg ut fra brøl og rop av enten lykke eller skuffelse etter diverse sjanser og taklinger. Det var her jeg forstod at jeg hadde makt. Det var her JEG kunne vinne!
Jeg åpnet vinduet og kikket ned. Ingen fra folkehavet kikket opp, da alle var hyperfokuserte på kampen, kanskje den viktigste i Portugals fotballhistorie, og jeg følte meg som Gud her jeg satt. Hele tiden visste jeg hva fremtiden til folkemengden nedenfor ville bringe.
Som da Cristiano Ronaldo måtte ut med skade etter en snau halvtime, og jeg kunne springe bort til vinduet og overvære skuffelsen til tusen mennesker med et smil om munnen. Gleden var størst da jeg så på TVen at Nani la inn og Queresma forsøkte seg på et brassespark som den franske keeperen reddet enkelt.
Da skynte jeg meg igjen bort til vinduet og boblet av glede da portugiserne sukket av sorg. Det var da jeg forstod hvor mye schadenfreuden gav meg, og for min del var det nå Frankrike for alle penga. Allez les Bleus!
Å bevitne tusen portugisere som sukket av skuffelse gav meg en glede jeg ikke hadde kontroll over, og jeg forstod at jeg var en av mange, ikke alene i min depresjon i disse øyeblikkene, det var derfor denne følelsen gav meg en slik rus, den utliknet depresjonssymptomet hvor man føler seg alene og avvist. Denne foreningen med tusenvis av mennesker røsket meg ut av tungsinnheten, og i små øyeblikk var jeg faktisk lykkelig.
I andre omgang blir Eder byttet inn for Portugal, en spiss som er mest kjent for å bomme på sjansene. Også han gir meg skadefryd. Han hadde nylig tilbragt en halv sesong for Swansea i Premier League uten å score et eneste mål, og høstet derfor mer kritikk enn ros.
Jeg fryder meg over Eders lidelse og vi har noe til felles, tenker jeg idet Gignac mottar ballen innenfor sekstenmeteren, vender og sender avgårde et skudd som går i stolpen. –Helvete, tenker jeg, der var jeg centimetre unna himmelen.
Jeg gidder ikke å kikke ut av vinduet og høre spenningen ebbe over i lettelse fra publikum, og holder meg heller for ørene. Så endrer alt seg.
Etter 108 minutter og 18 sekunder sender João Moutinho en pasning til Eder. Eder mottar ballen tretti meter fra mål og tar med seg ballen, og etter 108 minutter og 24 sekunder sender han av gårde et langskudd, som kryper seg inn i mål til høyre for keeper. På ren refleks løp jeg bort til vinduet og innså at jeg kun hadde én eneste sjanse for å ødelegge folkemengdens fremtidige glede; Hoppe ut av vinduet og begå selvmord.
Jeg visste jeg hadde sju sekunder på meg på å utføre spranget og dale de atten meterne ned fra sjette etasje i sentrum av Lisboa og dø momentant idet Eder skaper det som skal bli det beste øyeblikket i Portugals fotballhistorie! Et øyeblikk som jeg skulle ødelegge for de tusen menneskene på torget nedenfor! For en glede!
Skjelvingen i hånda opphører idet den i rent adrenalin finner frem til vindusklinken som jeg drar til meg slik at vinduet et øyeblikk senere står på vidt gap foran meg og jeg kjenner små kast av den sydlandske varmen klappe meg i ansiktet.
Jeg tviholder fortsatt i klinken og drar meg opp slik at jeg står i vinduskarmen og kan kikke ned og betrakte hele forsamlingen på torget nedforbi.
Fire sekunder har gått, registrerer jeg, idet Eder forserer med ballen mot sekstenmeteren på torgets storskjerm, men har fortsatt ikke sendt avgårde skuddet, jeg lukker øynene og tar innover meg den vanvittige friheten jeg føler, og visualiserer hvordan jeg tar et skritt til ut av vinduskarmen og juble mens jeg svever mot bakken hvor jeg vil knuse akkurat idet ballen ruller over mållinjen.
Da jeg åpner øynene er de sju sekundene plutselig over, nå har Eder scoret og øyeblikket mitt er over. Jeg rygger stilfferdig ned fra vinduskarmen og kikker mot Eder på storskjermen som feirer i ekstatisk lykkerus, idet jeg stiger ned på gulvet lukker jeg vinduet forsiktig igjen, og drar for gardinene, vender blikket mot TVen og de sju sekundene betyr ikke lenger noe. Det gjør heller ikke kampen, og jeg drar ut ledningen på TVen. Det er mørkt på rommet nå. Det er stille. Jeg vil sove, men først skal jeg gå inn på toalettet for å kaste opp.