Forestillingen om en følelse

Hellehelle

En omtale av Hvis det er av Helle Helle. Utgitt på dansk i 2014 på Samleren forlag.

Det er noe med følelsen man sitter igjen med etter å ha lest en Helle Helle-bok: følelsen av å ha lest noe sanselig og vakkert, men at det er vanskelig å si hva det var med boken som ga følelsen. Hva gjør det så vanskelig å sette ord på Helles bøker? Kanskje det er de enkle, korte og ofte underfundige setningene. Eller karakterene som alltid har en avstand til seg selv og sine handlinger. Det kan også være de konkrete, men følelsesløse skildringene. Kanskje det er en misunnelse fra min side? Helles verden virker mindre diffus, klarere og mer uproblematisk enn min egen. Dette gjelder også hennes nyeste roman Hvis det er: den minimalistiske skrivestilen setter sansene og tankene i spill hos leseren.

I Hvis det er møtes to mennesker, en kvinne og en mann på rundt 40 år, tilfeldig i en skog. De finner begge ut at de har gått seg vill, og dekningen på mobilen til kvinnen er borte. Det er høst og kaldt, og mannen, Roar, har en voksende vannblemme, som etter hvert blir sort av blod. De to bestemmer seg for å holde sammen, slik at de kan komme seg ut av den uheldige situasjonen de er satt i. Det åpner for at kvinnen får tid til å fortelle og se tilbake på sitt tidligere liv.

I likhet med karakterene i andre Helle-bøker, har både kvinnen og mannen en avstand til seg selv. De opptrer som om de er upåvirket av livene sine. Kanskje er det ikke tilfeldig at de to møtes? Både kvinnen og mannen lever liv det (tilsynelatende) ikke er så mye å fortelle om. De bruker ofte ordet «midlertidig» om livene sine. Og ingen av dem har noen de vil (eller kan?) ringe til når kvinnen først får dekning på mobilen. Vi aner at livene deres er mer problematiske enn de selv gir uttrykk for: «(…) jeg er ikke naturens muntre søn. Det sagde de andre i forgårs over kaffen», forteller mannen, og kvinnen på sin side forteller at hun har «løpt i snart et år» fordi det er godt for hodet.

Det er første gang perspektivet hos Helle er mannlig, likevel er det kvinnen vi får vite mest om. Vi får innblikk i hennes hverdag og trivialiteter, noe Helle er en mester på. Trivialitetene fortelles uten refleksjon, slik at det eneste som står igjen er fornemmelsen.

Hverdagen og trivialitetene som er beskrevet, gir et inntrykk av en steril tilværelse. Kvinnen forteller fra et kollektiv hun bodde i: ”De havde i alt fire stempelkaffekander, i forskjellige størrelser. Det var en fordel, at hun skulle møde tidligt, så fik hun frisk kaffe.” Hverdagslige detaljer som denne, gleden over å begynne tidlig på jobb så man kan benytte seg av en ren presskanne, tar mye plass i romanen. Slike beskrivelser gir en følelse av en letthet i tilværelsen, men samtidig merker vi noe som skurrer. En av romkameratene i kollektivet, som bemerker seg ved å gi kvinnen et marsipanbrød, viser seg å være hennes ulykkelige forelskelse. Når han begynner å tilbringe tid på rommet til en av de andre kvinnelige kollektivboerne, ender det med at de to flytter ut sammen og kollektivet blir oppløst. Senere, når kvinnen har flyttet for seg selv, kommer hun alene hjem om kvelden og bruker tid på å fryde seg over skoskapet sitt, og lenestolen ved TVen. Tilsynelatende er hun uanfektet av at hennes forelskelse har valgt en annen kvinne, men i setninger som denne fornemmer vi et underliggende komplisert følelsesliv: ”Det svære (journalist anm. vanskelig på norsk) kom når filmen var færdig, og videoen satte i gang med den automatiske tilbagespoling. Den lyd, og så ingenting”. En tomhet og ensomhet kommer til uttrykk her, men leseren må selv fornemme seg frem til det: hva er det med lyden av tilbakespolingen som er så tom? Hva skjer etter ingenting? Det er som om Helle, ved å la slike trivaliteter stå svart på hvitt uten refleksjon, får oss til å sanse desto mer.

Mat får stor plass i romanen; vi fornemmer tingenes tilstand gjennom kvinnens forhold til mat. Maten beskrives ofte i detalj, med lukt, farge, smak og friskhet, og tanker om hvordan maten skal tilberedes tar mye plass. Slik som når kvinnen forteller om en sandwich: ”De sprøjter dressingen ind gennem et lille hul, når sandwichen først er bagt. Ligesom en fransk hotdog, men meget mer lækkert.” Flere av beskrivelsene gir et bilde av en kvinne med et anstrengt forhold til mat. Det er hele tiden en sammenheng mellom kvinnens vekt og hennes livssituasjon: de periodene i livet der hun klarer å holde vekten beskrives som gode perioder – og omvendt. Hun forteller at det er en prøvelse for henne at det er en pizzeria i bakgården på jobben, at ”(…)lugten af sprøde, nybagte bunde, smeltet ost og oregano står mellem tøjstativerne(…)” frister henne. I skildringen fra kollektivet aner vi hennes store former i beskrivelsen av en tights som viser runde lår og hofter. Mest interessant – når forholdet til en kjæreste er på vei til å rakne, er det gjennom mat vi får vite det: kvinnen lister seg ut på kjøkkenet om natten og spiser i sengen alene, etter å ha klart å holde vekten i mange år. Sistnevnte er illustrerende for Helles taktile verden der personenes indre tilstand tingliggjøres – i dette tilfellet gjennom mat – og på den måten får en sanselighet som språket i seg selv ikke har.

Helles minimalistiske realisme gir rom for mange tolkningsmuligheter, og rom til å sanse mellom linjene. Det er alle disse mellomrommene som leseren ubevisst fyller med inntrykk, som gjør Hvis det er til en sanselig bok. De eksplisitte følelsene er fraværende, men hvis man vil kan man fornemme et bilde av to mennesker som sitter fast i en trist og tom tilværelse.

Av Kaja Storrøsten