Jeg vokste opp i leilighet, i blokk, i by.
Aldri stille, alltid mas, aldri fred å få
satt på takterrassen i lange sommernetter,
fletta blomsterkranser, fingre, latter, lepper
pusta eksos, tok banen, Bugg og bussen
pekte asiatiske turister mot Sinnataggen
lærte å si ”check out his crotch”,
løpe som gale før brynene deres møttes.
Poser med usolgte boller hos baker’n,
delte broderlig med alle som kom klokka fem,
wienerbrød og solskinnsboller, eggekrem på himmelen
trappetrinn opp Holmenkollen,
utsikta fra melkesyrefossen.
Aldri sett ei ku, en traktor, grønt gress, V-formerte gjess.
Svaberget på Huk, smelta is på kinnet, halsen,
det magre brystet et fargerikt bevis
på at samtaler vinner over sukker.
Varm asfalt, trygg trebenk, sjokoladesuppe i papir
mista blomsten i parken, initialer i barken,
spasere mellom trærne på Bygdøy,
høre knasingen av Converse mot knust hjerte
fast jobb, løst forhold, visning, kontrakt.
Sitte på takterrassen, ta del i eksosens sirkel
smile mot fortida, trekke byen helt ned i magen.
Av Lena Ramberg