Han tok med seg Belgia

Fra Liège, han tok med seg

det belgiske regnet, tungsinnet

og den kullsvarte sorgen til en by

der alt før dette var lett,

(trodde han), han brakte med seg

elven, det stille, dype vannet

i selv det simpleste glass,

kirkespirene en måtte være

forsiktig for ikke å tråkke på,

en frakk for alle årstider,

tung som et anker.

Han studerte ikke, som den eneste,

smuglet inn over grensen

naboens blikk fra bak gardinene

i nattestille gater, de troendes

bønner, samtaler uten et ord,

pissepotten under sengen,

alle den store krigens ofre,

hendene i lommen i tåken;

det aldri sovende begjæret.

 

Unge, gamle

Hver vår øl, en kneipe,

vi har ikke mer enn rukket å sette oss,

gripe glassene, gylne, før det begynner å snø. Det snør

og for hvert minutt bringes fortiden tydeligere fram. Alt ses,

slik det var og huskes, slik det kunne ha vært.

 

Kneipen har navnet på henne som nitti år gammel fødte Isak.

Skjebnen henger over deg som tunge istapper

fra taket på et hus der det fyres for hardt. Vinteren

vil ta slutt, den ønsker ikke annet enn at du skal åpne hånden og kjenne mot huden, snøen, den lyser opp veien

hjem.

 

Gaten tømmes i snøføyka, på den andre siden

ligger kirken, den er også tom, vi vet det

begge to, når vi snakker om litteratur.

Sykdom, skriblerier, dannelse, tro, flere skygger

faller under den samme gyngende gatelykten.

 

Bare de mest ensomme har mot til å gå

ut på det hvite arket, i blåsten som velter ideene, men lar erfaringen og de små hendelsene komme til syne. Bak vinduene, sigarettrøyken sitter i veggen og holder på samtalene fra den gang, kranglene dempet, lovordene, i rammer

av gull.

 

Av Hans Petter Blad