Fanfare er et nytt og friskt tilskudd til markedet av kulturmagasiner i Norge. I september slapp de sitt fjerde nummer, «Bullshit», og i kjølvannet av slippet møter Filologen en av redaktørene og grunnleggerne av tidsskriftet, Amalie Kasin Lerstang. Vi ønsker å danne oss et inntrykk av hvor i tidsskriftsjungelen Fanfare befinner seg, og hvordan det har vært å starte opp et kulturmagasin fra bunnen av.

– Det var en lang prosess. Vi brukte et år før vi ga ut det første nummeret. Vi måtte lære oss en del ting og trengte tida på oss for at det skulle bli bra nok. Vi har lært mye gjennom å starte Fanfare, sier Amalie.

Fanfare får tidsskriftstøtte fra Norsk Kulturråd for et år av gangen. Støtten fra Fritt Ord derimot må det søkes om for hvert nummer, uten garanti for at den kommer til å være der hver gang. Amalie forteller at alle pengene går til trykk, ingen av bidragsyterne eller i redaksjonen får honorar.

– Bladet er i praksis «non profit». Siden vi ikke kan gi noe til bidragsyterne, er det viktig at folk har oppriktig lyst til å bidra, sier hun.

Denne frivillighetstanken står som en grunnleggende holdning i Fanfare. Selv om Amalie ideelt sett kunne ønske at Fanfare kunne betale bidragsyterne sine, opplever hun at flere og flere ønsker å bidra på tross av at de ikke får betalt.

– I det første nummeret var bladet ennå ikke helt definert, folk visste ikke hva det var og vi måtte skrive mange av sakene selv. Nå er det flere som sier ja og folk blir gira av å bli spurt, noe som viser at frivillighet finnes dersom man kicker på en idé eller et prosjekt, sier hun.

– Vi ber folk skrive om det de selv er engasjert i. Jeg håper vi gir folk lyst til å bidra ved at de får muligheten til å gjøre noe annet enn det de vanligvis gjør. Om de kicker på det vi spør dem om, svarer de fleste ja selv om de ikke får penger for det.

Fanfare har som mål å jobbe med både små og store navn innenfor kulturbransjen. Amalie forteller at en fordel med dette er at de etablerte kan kaste lys på de uetablerte. Men hun understreker at det først og fremst er teksten i seg selv som skal stå i fokus når Fanfare formidler kultur. På Fanfares hjemmeside står det nettopp: «Fanfare vektlegger at kultur også er et arbeid ved å ta tak i prosessene, ideene og tankene bak det som i andre enden blir kulturprodukter».

– Er fokuset deres på person heller enn på sak noe som gjør at dere peker dere ut innen kulturjournalistikken?

– Vi prøver å få til andre typer vinklinger enn andre kulturmagasiner, ja. Hvis vi gjør et intervju med noen, vil vi ikke bare gjøre et «vanlig» portrettintervju, men ønsker å ha en spesiell innfallsvinkel til intervjuet. For eksempel i det nyeste nummeret vårt, her gjør vi en sak der vi intervjuer fire kulturpersonligheter to ganger hver, den ene gangen med en typisk «tabloid» vinkling, den andre gangen som et dybdeintervju, og begge intervjuer er gjort av samme skribent.

– Fanfare skal ikke bare snakke om en ny plate eller en ny bok, men om hva som er prosessen bak den plata eller boka, hvordan musikeren eller forfatteren jobber som kunstner.

Som medlemmer av et universitetstidsskrift, er vi nysgjerrige på å høre hvilken rolle akademia og teoretisk tenkning spiller for kulturformidlingen i Fanfare. Amalie har studert allmenn litteraturvitenskap på Universitetet i Oslo, men forteller at hun er forsiktig med å benytte seg av en slik teoritung bakgrunn i arbeidet med kulturformidling.

– Jeg har et ambivalent forhold til teori. Ofte forsvinner kulturformidling i overflate, fremtoning og «coolness», eller så går den mot det tungt akademiske, som kan virke ekskluderende og fjernt fra den praksisen man selv bedriver. Jeg mener at en god tekst er god uansett, forteller hun.

Ved å trykke tekster der kunstnerne selv reflekterer rundt eget arbeid, mener Amalie at den akademiske dimensjonen får et mer personlig utgangspunkt, og at teorien dermed føles mer reell.

– Hva er det som står på spill når en kunstner tar fatt på et nytt prosjekt? Slike ting ønsker vi å reflektere rundt, sier hun.

Fanfare åpner altså et rom hvor kunstnere og kulturarbeidere kan snakke om det de har på hjertet, noe Amalie mener er avgjørende for å få et slikt frivillig kulturprosjekt som Fanfare til å gå rundt.

– Det økonomiske aspektet gjør at man må tenke annerledes. Jeg håper at magasinet kan fungere som en katalysator for en helt spesiell type skaperlyst, sier hun og avslutter:

– «Har lyst»-greia er ikke død.

Av Julia Wiedlocha og Tora Ask Fossen