Jeg skyldte henne så mye. Og jeg glemmer ikke mine skyldnere. Jeg forlot henne bare. Ganske tidlig. Jeg forsvant vel allerede som barn.

Alt dette. Som hun ga meg.

Det var egentlig ikke min skyld. Hun bare ga alt. Løp opp og ned trappene, føyk frem og tilbake over stuegolvet, inn og ut av soverommet. For å gi meg.

Og jeg?

Knapt et svar

tilbake.

Det skulle ikke ha vært min skyld, likevel skyldte jeg på henne. Hun eide nesten ingenting stakkar, men hadde likevel så mye! Og hun ga meg nesten alt sammen. De kalde hendene også.

Sa jeg noen gang at jeg trengte det?

Hun hadde jo så mye, og måtte derfor gi bort en del av det. Hun behøvde ikke alt selv, kunne ikke bære alt selv. Det blei for tungt, det kunne man se på den innsunkne brystkassa. Man kunne kjenne det på blikket, som en varm hjemmestrikka ullgenser. Så hun ga. Og hun

1. Og

ga

og jeg tok imot. Jeg tok. Nei, jeg fikk! Og jeg

fikk og

fikk og

fikk? Nei, jeg

tok! Og jeg

tok? Nei, jeg

slukte! Jeg

fråtsa. Slafsa i meg. Plyndra. Stjal. Ødela. Ja, bare kjørte på. Dura i vei. Dreit i det! Og bare

dundra inn. Feide over. Meide ned. Gnagde gjennom. Knakk.

Stakk.

Av.

Det var sannsynligvis min skyld, men jeg skylder henne ingenting. Ba jeg henne noensinne? Hun ba meg heller aldri, bare ga, bare ga meg. Dermed kunne hun ha fått en unnskyldning. For de kalde hendene. Og selvsagt for den varme hjemmestrikka ullgenseren. (Å, så god den var å ha på gufne høstkvelder!)

For dette er min

uskyld og jeg skylder henne min

uskyld og jeg skylder på min

uskyld

forkaster den, ødelegger den, grumser den til

sånn at jeg igjen kan begynne å

skylle min skyld

vaske

rense

pusse

raffinere

reindyrke dette

regnestykket denne

evige kapitalen

er reine

renselsen

å regne

Av Aina Villanger