«[I] disse barbariske festene som kalles middagsselskaper og
hvor verdiene, for disse menn i kjole og hvitt og deres halvnakne,
fjærprydete damer, er snudd så helt på hodet»

Marcel Proust Den gjenfundne tid [1]

*

«For ved å hefte et ekstra ark med knappenål til de andre,
ville jeg bygge min bok, jeg tør ikke si ambisiøst som
en katedral, men ganske enkelt som en kjole.»

Marcel Proust Den gjenfundne tid [2]

Det er mer en kappe enn en kjole. Over en oransje underdel ligger en bølgende kjole i pink, som i et gradvis smalere forløp ender i en ustrukturert pipekrage rundt halsen, hvor den karakteristiske sløyfen, en reminisens av ”knytblusen”, pranger.

Med føttene usynlig under kjolen oppstår inntrykket av at den flyter. Alle andre trasker rundt med sine sko, dempede dunk, om ikke i stakkato, så i alle fall i faste mønstre. Men kjolen flyter, nesten friksjonsløst, og i den Sara Danius, sekretær i Svenske Akademien, nedover trappen og inn i festsalen; hun bærer kjolen, og kjolen bærer henne, finner sin avslutning i et bølgende slep som tildekker føttene og flommer etter henne. Allikevel har stoffet en viss tyngde og utstråler en svak glans. Glatt, men ikke motstandsløs, med en subtil tekstur, som kun fingertuppene hadde fornemmet om de i en flyktig bevegelse hadde strøket over stoffet. All bevegelse forplanter seg og kaster folder i det, akkurat som gardiner, beveget aldri så svakt av vindkastene fra et vindusgløtt kveldsluften siver inn gjennom. I festsalen er riktignok alle vinduer lukket.

*

Bak Danius, sitter de smokingkledde mennene på rekke og rad som en flokk svarte fugler. Sløyfene justeres med nervøse vrikk, som om de stive skjortekragene ved den minste løshet, ved det minste tap av kontroll, ville miste all spenning, all fasong, slik at de pyntede klesplaggene ville følge etter og med et stille blaff falle sammen i formløse stoffhauger, kun avbrutt av ordenenes og medaljenes metalliske klang idet de treffer parketten.

Kjolen er en gest. En tekstvev ikke av bokstaver, men av stoff; fargenes samspill og foldenes chifferskrift. Alle klær tildekker, og avdekker. Danius’ kjole er som silkefôret på dyre frakker; innsiden er vrengt ut og skinner som en ordløs åpning.

I den dirrende valørforskjellen mellom rosa og oransje stråler denne åpningen ut i festsalen som en flamme i ferd med å sette fyr på noe – og står i grell kontrast til havet av tilknappede ansikter en så ofte ser i slike offisielle selskap, hvor flertallet av gjestene bærer seg ad med en kontroll som kun episodisk bryter ut i refleksaktige smil. Som følge av mimikkens og de rynkete ansiktenes ugjennomtrengelighet er kjolens lysende folder det eneste stedet blikket kan søke ly.

Kvelden har vært lang og er ennå ikke over. Utenfor har desembermørket senket seg som atter en blåsvart kappe. I festsalen lyser kjolen som en ordensforstyrrelse.

Av Lukas Lehner

[1] Marcel Proust. Den gjenfundne tid. 2000. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Side 401.
[2] Marcel Proust. Den gjenfundne tid. 2000. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Side 394.

Teksten er hentet fra Filologen #1/19 Glamour.