Verdens stadige digitalisering gjør det fristende å hevde at maskinen står like mye i sentrum som det mennesket gjorde i renessansen. Duppedingser, skjermflater og virtuelle verdener preger vår hverdag mer enn noensinne, og avstanden mellom generasjonene ligger for det meste i evnen til å håndtere denne nye teknologien, og integrere den i våre liv. Men maskinen er ikke bare intrikate kodenettverk og kunstig intelligens, den er først og fremst en forlengelse av verktøyene våre. Å bygge noe som kan utføre arbeid vi selv ikke greier, har vært en essensiell del av menneskets utvikling. Vi skaper noe utenfor oss selv som er sterkere og hurtigere; vi skaper erstattere, fordi vi ønsker å bruke tiden vår på andre ting, som adspredelse eller fremdriften av nye oppfinnelser.
Maskinens tidslinje kan sies å begynne med hjulet, som senere har vært en sentral del av mer komplekse systemer som mølla og urverket. Dampmaskinen kan kalles for 1700-tallets hjul, på grunn av sin revolusjonering av transporten som for alltid endret vår oppfatning av tid og rom. Dampmaskinen sies også å være grunnleggeren av den industrielle revolusjon, som forbindes med effektiviseringen av menneskelig arbeid. Fabrikkens samlebånd ga arbeideren en enkel oppgave som skulle repeteres gjennom hele dagen. Gjentakelsen av denne ene oppgaven forenklet arbeidet, men fragmenterte det også, noe som skapte en avstand mellom arbeideren og produksjonen –en fremmedgjøring, ifølge Karl Marx.
Det kantenkesat det maskinelle står i kontrast til naturens organiske utfoldelser, men også i naturen ser vi et nettverkav informasjon, og programmering i form av DNA og instinkter.Descartes mente at dyr er maskiner, forankret i hans substansdualisme hvor kropp og sjel er adskilt –det sistnevnte noe dyrene mangler, som gjør dem vesensforskjellig fra mennesker. I dag vil mange mene at «sjel» er det samme som bevissthet, noe dyr har i mindre grad enn oss mennesker. Hva skjer om vi en gang i fremtiden klarerå programmere bevissthet? Hvordan vet vi at vi ikke bare programmerer en type adferd som ligner på bevissthet? De fleste har gått bort fra Descartes’hevdelse om konglekjertelen som sjelens sete, men vi vet enda ikke hvor i hjernen bevisstheten ligger. Er det mulig å programmere noe vi ikke helt forstår? Kan bevissthet vokse frem i roboten som en slags mutasjon?
I denne utgaven av Filologen er flere bidrag generert av kunstig intelligens, både bilder og dikt, noe som vekker tanker omkring autentisitet og kunstens kommunikative dimensjon. Blant de visuelle bidragenefra mennesker finner vi Mathias Riis Andersens skisser av en sexrobot, og Elvina Vladi Kvisle sitt multimediale bilde som spiller persepsjonen et puss.
De skjønnlitterære bidragene inkluderer en tekst av Dagny Stang Lund, redaksjonsmedlem i Filologen, hvor jeget undrer seg over de døde fuglene. Lars Johannes Ulvær har bidratt med en tekst som vekker tanker om hjernens lagringsplass, mens Sally Sayehdār, Filologens sakprosaansvarlig, har skrevet en skapelsesberettigelse med utgangspunkt i navnene til ulike programmeringsspråk. Sakprosatekstene i denne utgaven tar for seg møtepunktet mellom mennesker og maskiner, fra ulike synspunkter.
Vi håper at tekstene vekker en sitring hos deg som leser –enten du kjenner det i nervebanene, følelsestrådene, eller dine elektriske ledninger. God lesning, hvem og hva enn du er!
Thula Kopreitan
