Lengselen etter å se hva som skjuler seg bak horisonten ligger nedfelt i menneskets natur. Slik har oppbruddet fra det hjemlige og ut i det ukjente, suspensjonen av språket, omgivelsene og rytmen som vi er så fortrolige med i hverdagen, tilsynelatende endt opp med å bli en av våre mest priviligrte former for adspredelse: Turismen,
Ifølge den gjengse ordboksdefinisjonen reiser turisten etter nyttelse. Men hva er det ved denne nytelsen som har gjirt den så ettertraktet, dithen at den nå er blant verdensøkonomiens desidert største inntektskilder? Finnes det virkelig ikke mer effektive metoder den rastløse skuelystne eller dovne solsengsliteren kan ty til for å få tilfredsstilt sine behov, annet enn å vansmekte i timelange køer, flakke fra den ene severdigheten til den neste, for så å gjøre vendereis tilbakr til hverdagen før man i det hele tatt har rukket å akklimatisere seg? Man minnes vitsen om de to fremmede turistene som møtes på dansegulvet på et hotell-resort: «Jeg er her kun denne helgen», sier mannen, hvorpå kvinnen svarer: «Jeg danser så fort jeg kan».
Ett mulig svar er at vi elsker å vartes opp. Du blir ikke mer gjest enn når du ferierer i et fremmed land. Men det er ikke også nettopp tilbøyeligheter som dette – til å forvente å bli tatt hånd om – som har bidratt til å gi turisten det dårlige ryktet? I Don DeLillos roman The Names (1982) feller en av karakterene følgende (ikke så lite nådeløse) dom over fenomenet:
«Tourism is the march of stupidity. You’re expected to be stupid. The entire mechanism of the host country is geared to travelers acting stupidly».
På toppen av dette kommer alt det andre: Som måten turistindustrien gjør sitt inntog på i stadig flere lokalsamfunn og forvandler de til sesonbaserte fornøyelsesparker. Eller kjensgjerningen at masseturismen er noe av det verste vi utsetter klodens klima for. Også det i nytelsens navn! Her nærmer vi oss noen relativt nye fenomener: Turistskammen og den skinnhellige reisende. For selv om du nok en eller annen gang har gestaltet rollen, er det aldri jeg eller vi, som er tursitene, men den eller de. Turistene er alltid de andre!
Skikkelsen har imidlertid ikke alltid vært i vanry. Når ordet «tourist» først dukker opp i 1772 var det å reise ut og oppdage verden – om det nå var som dannelsesreisende, forretningsreisende eller lystreisende – tvert imot forbeholdt de mest velstående, og forbundet med høy status. Er det mulig å forene den tidligere reisendes anseelse med masseturismens tilgjengelighet – og det på en økologisk bærekraftig måte, som ei heller går på bekostning av det kulturelle mangfoldet?
Noe som i hvert fall er sikkert er at den reisende i dag står overfor en krise. Et første steg på rehabiliteringens vei er å belyse fenomenet fra nye sider. I dette nummeret av Filologen – som er de nåværende redaktørenes siste – finner du reisebrev, essays, dikt, bilder og intervju, som på hvert sitt vis har tatt på seg oppgaven. God lesning! God sommer! Bon voyage!
Lukas Lehner
Sjur Sandvik Strøm
