Å vente innebærer vissheten om at noe skal skje. Hva dette noe er, og når det skal skje, kan derimot være uvisst. I verste fall vet vi hverken hva eller når, og vi vet ikke om vi holder ut i mellomtiden. Ventingen passiviserer, fratar mulighetene for akselerasjon, og setter oss i en vedvarende tilstand av spenning.
Nå om dagen er vi alle ventende. Noen av oss venter på det som en gang var, mens andre ikke er så heldige at de har noe å vende tilbake til. I Oslo, hvor jeg befinner meg nå, har alt stått stille siden november i fjor. Ventingens tiltagende rastløshet kunne blitt forløst gjennom å søke ut til et annet tempo, men dette tempoet finnes ikke. Vi har ikke noe dunkende uteliv å oppsøke, ingen ytre omstendigheter som sammenfaller med vår indre uro. Det er ikke selve uroen jeg vil bort fra, men diskrepansen mellom det indre og det ytre.
Aldri før har Gunvor Hofmos diktlinje «det er ingen hverdag mer» vært så relevant for tiden vi befinner oss i. Ved sosial nedstengning, permittering og isolasjon har vi mistet essensielle strukturer. Vi har mistet våre vante adspredelser og distraksjoner, steder og aktiviteter som tidligere har fungert som forløsere og oppløftere, i et liv som ellers ikke er det enkleste å leve. Med vanene forsvant den stabile rytmen, hvor følelsen av ro fantes i små lommer. Nå finnes ikke disse lommene, og alt kokes ned til det samme.
Mens vi prøver å stå i den hverdagsløse hverdagen, drømmer vi om et kollektiv utspring.
Vårens nummer av Filologen er mitt siste som redaktør, og personlig har det største tapet vært å ikke kunne arrangere slippfester. Her har vi pleid å samle redaksjonen litt før festen begynte, og skålt over det nye nummeret foran oss. Bidragsytere, kolleger fra andre tidsskrift, generelt interesserte og tilfeldig forbipasserende har sveipet innom og feiret med oss. Jeg mimrer tilbake til blomstrende samtaler i et litt innestengt, ølduftende lokale: et møtested for de av oss som lengter etter likesinnede. Jeg savner opplesninger, nye og kjente ansikter, det idérike og hodepinebefengte hodet dagen etter.
På mange måter har disse festene vært belønningen for dette ikke-honorerte vervet som er redaktørrollen. Da jeg begynte høsten 2020 gledet jeg meg til å være et ansikt utad og representere Filologen, sammen med redaksjonen. Jeg gledet meg over å være en del av Filologens lange tradisjon, og få en litt større rolle for tidsskriftet i mitt siste år på Blindern. Men det har vært et annerledes år, og en blekere tid for kulturen. Kultur kan ikke reduseres til et produkt du tar med deg hjem og nyter for deg selv. Kultur er fest, er liv. Og dét foregår i felleskap.
Jeg vil takke den fantastiske redaksjonen, som til tross for alt har møtt opp til digitale møter og holdt hjulene i gang sammen med meg. Takk til min fine medredaktør Emilie Bessing, som har vært en uvurderlig samarbeidspartner gjennom disse merkelige og vanskelige månedene. Og til Filologens lesere: Jeg kan ikke vente med å få se dere igjen.
Thula Kopreitan
