En tvilling står aldri alene. I motsetning til tvillingparet, oppfattes tvillingen ikke som en fullstendig enhet, men er heller evig forstått i relasjon til den andre. Tvillingene er født samtidig – de deler sin opprinnelse. Om de så skiller seg fra hverandre utseendemessig, endrer ikke det forbindelsen de har. Eneggede eller toeggede, tvillingene forblir sidestilte av natur. Fra skapelsen av har de sammen utgjort to deler av et hele.

Tvillingmotivet brukes derfor ofte til å beskrive to lignende enheter, forbundet på en direkte eller indirekte måte. Venus er Jordas «tvillingplanet». Oslo er vennskapsby («Twin city») med Mbombela i Sør-Afrika. En tvilling kan også være et motstykke: Vi kaller stjerner som kretser om hverandre i sentrum av et solsystem for tvillingstjerner. Tvillingene er tvillinger i måten de er på, enten det er av konstruksjon, oppførsel eller verdisyn.

På Astrup Fearnley-museet kan man frem til mai neste år møte et slikt tvillingpar. Gilbert & George er kunstneren bestående av italienske Gilbert Proesch og engelske George Passmore, som etter egne utsagn å dømme fungerer som én og samme person, som to deler av et hele. De to individene danner sammen både kunstner og kunstverk, altså er de både det kunstneriske objektet så vel som det handlende subjektet. I hvert av deres ikonoklastiske men syrlig fargerike fotobaserte verk finner man en form for selviscenesettelse. «Den levende skulpturen» (The Living Sculpture), som de kaller seg, strekker seg langt utenfor de sensasjonelle og ofte vulgære bildene.Gilbert og George kler seg likt, de spiser samtidig, og de går aldri ut alene. Med andre ord: de oppleves sammen. Gjennom den glorete uttrykksformen mediterer paret over kropp, religion og rase på Londons østkant. Men disse motivene er bare fasaden – det er tvillingparet som er verket.

I dette nummeret av Filologen har vi samlet en rekke tekster og bilder som på sett og vis problematiserer, underbygger, strekker og forløser tvillingmotivet og -begrepet. Marie Nielsens novelle om et par siamesiske tvillinger skildrer tvillingrelasjonen i sin mest direkte og kroppslige form. Sally Sayehdār skriver frem stjernebildet Tvillingene (på latin: Gemini) i lys av Oscar Wildes dekadente helt Dorian Gray.

Men en tvilling kan også være en etterkommer, i form av en likestilt kopi eller imitator. Nanna Lenander og Ruben Ræder utforsker dobbeltgjengeren i Thomas Mann og Jon Fosse, mens Johanne Edvarda B. Slaatta skriver om reproduksjoner av huler og hulemalerier. Sammen med de øvrige bidragene løfter de tvillingbegrepet ut av sine rent biologiske rammer.

Dette er mitt første nummer som redaktør for Filologen, og det har vært min og redaksjonens glede å kuratere denne spennende og uventede blandingen tanker om klassisk og moderne litteratur, om stjernetegn og anatomi, og om familie og ensomhet.

God lesing!

Daniel Røkholt