Det er en murvegg i kjelleren, på humanioras bibliotek
i Bergen, som jeg ser på hver gang jeg skal skrive en
oppgave. Det er litt som at det er den det dreier seg om
egentlig, murveggen. I alle fall er det mye av livet mitt for
tiden som dreier seg om å stirre på den, tenke på den, og
bygge oppgavetekster som den. For det er målet, at
oppgavene skal være like solide som den veggen. At hver
setning skal ligge slik at den hviler på setningen før, aldri
avviker, aldri ligger skjevt eller detter av. Slik at neste
setning etter det, hviler trygt på stein på stein, rød stein.
Til slutt skal den teksten jeg dytter frem på tastaturet
være massiv, solid, og samtidig ha dette ruglete røffe røde
som gjør den tiltrekkende, sjarmerende kanskje. Men den
skal være stødig. Så stødig at man kan føle seg trygg når man
velger å lene ryggen sin mot den, eller sitter som meg og
stirrer på den. Samtidig skal den ikke være umenneskelig, å
nei, den må ha dette varme.

I den kan jeg også kanskje, etter hvert, bygge vinduer.
Men det må i så fall være godt plasserte vinduer, som ikke
får muren til å skakne. De må være tette, bare gi utsyn til alt
utenfor, aldri så skrøpelige at det utenfor slipper inn (i form
av kalde luftgufs, og ikke minst regn, som vil lande på
mursteinen, gjøre den våt og etter hvert få den til å smuldre!).
Etter at jeg har bygget denne muren skal jeg vise den
frem. Til de som har peiling på murer. Og de vil nikke
anerkjennende, si at det var en riktig god mur, faktisk ganske
så øyeåpnende! Det vil være min belønning, min
anerkjennelse. Det vil ikke føre til noe videre. Det er ikke som at jeg kan bygge min fremtid på denne muren. Ikke som jeg vet. Bare stolthet.
Men tenk, med en så solid mur inni hodet, en som jeg
selv har funnet alle stenene til, som jeg selv har lagt, da må
vel jeg ha blitt riktig så klok. Og ikke minst, riktig så sikker i
min sak. For det skal ikke være vinduer med sprekker til luft
her. Her trengs det ikke mer utsyn enn det jeg selv lager.
Jeg skal skrive mange slike murer, tenker jeg. Til slutt
vil de bli til hus, hus jeg kan vise frem. De vil bli så sterke, så
trimmet og trente at jeg aldri mer skal behøve å justere dem.
Og lydtette vinduer, det skal jeg ha. Man vil jo selvsagt ikke
at det skal komme støy inn utenfra.

Gardiner er kanskje heller ikke så dumt, så slipper jeg
å se de andres etter min mening skrøpelige hus. Hus som tar
inn, lar nye ting piple inn gjennom utette sprekker i veggen,
ja, de lar til og med nye ting gro frem mellom mursteinene!
Mitt murhus skal reise seg over dem. Det skal skjære
inn mellom dem og skygge når solen kommer. Det skal
bygges av stein etter stein i perfekt symmetri, skal stå der og
ruve, dominere og skinne. Og der inne, skal jeg bo.

Tekst av Maria Dahl