Så lenge jeg kan huske har jeg begynt dagen som menneske. I en kropp som ligner det menneskelige, med et navn som passer et menneskedyr, omringet av skapninger som også ligner på mennesker. Jeg har søvnig kjent tyngdekraften hale og dra i det jeg har av legemsdeler, kjent min gretne genkodes tilstedeværelse der den strekker seg under dyna. Først når jeg åpner øynene skjønner jeg at jeg er våken, og at i dag er min 10 024. dag under den samme solen, denne solen, den jeg deler med disse andre menneskene som ligner meg men som ikke er meg.
Jeg skjedde slik man skjer, med en eksplosjon, tilfeldigvis, og heldigvis for meg. Ingen vet helt hvordan, eller hvorfor, eller hva som kom før. Det vil si, ingen på TV eller på universitetene eller i gudehusene, selv om de prøver så godt de kan. Jeg har sett folk brenne for kampen om svaret. Spør du meg var begynnelsen min begynnelsen på alt. Jeg føler ikke mye skyldfølelse, hverken for rotet jeg forårsaket eller konsekvensene siden, men til mitt forsvar ble jeg aldri oppdratt til å føle skyld heller, selv om jeg vet at det er mulig.
Også i dag møter jeg dagen som mitt eget speilbilde, for jeg er avtrykket som verden passer rundt. Men jeg er selvopptatt av natur, ikke av hovmod. Sammenlignet med universet er jeg ydmykt mikroskopisk. Det finnes de som er mer imponerende, mer sta eller slu, men jeg klager ikke. Ikke alle kan være maur eller bakterier eller sjøknelere. Ikke at det er mitt valg, dette droget, med det som hører til av skavanker, av vonde knær og svett overleppe og dårlig humor og bitterhet. Det er en gave, dette fengselet jeg er velsignet med. Og jeg er levende, midlertidig, og mer enn nok på en god dag.
Etter eksplosjonen ble jeg formet, eller formet meg selv, alt ettersom, av en uendelig rekke tankeløse valg, en binær kjedereaksjon om du vil. Alt som ikke ble til det som er. Jeg fikk lengre tarmer og mindre tålmodighet. Det er mye som har skjedd siden den gang, og ingen blir helt enige om detaljene. Mange av de vise har blitt dumme av debatten rundt detaljene. Det er lett å skylde på tilfeldigheter, men jeg jobbet hardt, det må sies, for å komme dit jeg er i dag. Jeg lå ikke på latsiden, jeg jaktet og sanket og stod på. På veien fikk jeg sansen for enkle gleder, for kjød og vold og andre imperativer. Jeg syntes jeg kan unne meg det, ellers er det lite vits i å fortsette.
Dagen spiser meg sakte, dytter meg fremover inn i nåtiden, mater meg innhold gjennom det jeg har av sanser, det ene etter det andre i tilsynelatende sammenheng. Det er mye jeg ikke vet, og mye jeg ikke kan vite, og jeg vet det. Jeg vet det finnes ting jeg ikke kan se og lyder jeg ikke kan høre og tanker jeg ikke kan tenke. Jeg har det jeg har av evner og plikter, og kan ikke se for meg så mye annet. Jeg har nok å henge fingra i, nok med meg selv. Andre har det annerledes, har andre utfordringer og andre legemsdeler og andre utgangspunkt. Dem om dét.
Med eksplosjonen kom menneskeheten og familien og resten av problemene også, hele smørja i en stor grøt av tradisjon og misforstått aggresjon. Gudetro og tegnlære la seg som en klam hinne over flekkede tenner og høyt blodtrykk og ærlig begjær. Jeg bestemte at vi måtte bli enige om noen sannheter for å gjøre ting enklere. Ting fikk navn og menig, virkeligheten fulgte etter, og jeg med den, og fotavtrykk etter fotavtrykk ble til en sti. Jeg vet hvem jeg er fordi jeg vet hvem jeg ikke er, og jeg kjenner ordene som passer til begge. Jeg tror språket var en av mine bedre idéer.
Og denne dagen, den 10 024., er én av to ting. Enten er det dagen jeg dør, eller ikke. Enn så lenge er jeg et sted mellom start og slutt, mellom hver gang nå og den gang da, mellom er og var. Et kvasinarrativ av minner (falske og ekte), av tanker (egne og andres), av følelser og instinkt, som slutter når den siste brikken faller. Heldigvis for meg er jeg i besittelse av fri vilje, og har fortsatt noe jeg skulle ha sagt om saken. Det er en lemlestelse som har kostet meg dyrt.
Av Vilde Valerie Bjerke Torset
Vilde Valerie Bjerke Torset (f.1993) er en London-basert skribent og kunstner. Hun har publisert poesi og prosa på både norsk og engelsk, og blitt oversatt til russisk og fransk. Hennes nyeste utgivelse er kunstboken Pareidolia – Dotremont’s daughter (2020) ved Timglaset Ltd.
Fotografiet er en del av en bildeserie av Silje Kjørholt (f.1990), som også er publisert i #4/20 Grenser. Silje studerer BA i Medium- og materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo på fagområdet keramikk, og arbeider som museumsvert på Oslo Museum.